Prost Gotvins første reise

Første kapittel

«Togreisen fra Madrid hadde vært varm og slitsom, og selv jeg, som alltid har likt togreiser følte et visst ubehag ved å sitte fastklemt i et hjørne i en kupé som var beregnet på seks personer, men som nå, inntil toget nådde Zamora, hadde rommet ni personer; til min glede kunne jeg konstatere at hele syv personer forlot kupeen da toget stanset, inkludert de fire høyrøstede mennene som bar den spanske armés uniform, og som ikke hadde unnlatt å skape forlegenhet og direkte vemmelse hos de andre reisende, meg iberegnet, ved sin beruselse og sitt slibrige språk. Nå ble kupeen nesten tom, og jeg var ikke sen om å innta vindusplass.

Her skulle jeg sitte resten av reisen.

Nyte naturen og de ukjente landskapet.

    Helt til Santiago de Compostela.

    Byen som var min reises mål.

    La det være sagt med en gang: Jeg hadde helt fra reisens begynnelse, helt fra da jeg steg på toget på Vanndal stasjon, følt en viss uro, ikke engstelse, men snarere en sitrende indre bevegelse over det jeg skulle utpå, og som nå, da jeg nesten var fremme ved reisens mål, slett ikke var blitt mindre, jeg forsøkte å berolige meg selv ved å tolke denne uroen ved min manglende erfaring som reisende, ja, jeg kunne ikke underslå det faktum at dette var min aller første utenlandsreise. Selv om jeg hadde rukket å bli toogtredve år, hadde mine studier, mitt kall og mitt embede inntil nå holdt meg fast i hjemlandet og hjembygden: jeg hadde ikke følt noen trang til å rise, hvor skulle det være? jeg trivdes i mitt daglige virke som sogneprest i Vanndal kommune. Så uroen, den indre bevegelsen kunne enkelt forklares.

    Kunne den det?

    Var det noe annet?

    Angsten for målet, miraklet i Santiago de Compostela?

    Hvorfor skulle jeg som protestant, godt forankret og trygg i den evangelisk-lutherske lære, oppsøke en helligdom i et fremmed land, endatil en katolsk helligdom der det visstnok skulle ha skjedd et mirakel? Jeg kunne ikke, da toget igjen satte seg i bevegelse ut fra Zamora, gi noen forklaring på dette. Likevel var det til Compostela i Spania min første utenlandsreise skulle gå; dette var et faktum, en ufravikelig realitet tuftet på en irrasjonell besluttsomhet som brått bare var der.

Jeg forsøkte å konsentrere meg om naturen, det eksotiske landskapet som gled forbi, markene med vinranker i sirlige rekker, ble det god vin her? jeg satte stor pris på god vin i beskjedne mengder; mange har opp gjennom årene bemerket at denne tilbøyeligheten lå nedfelt i navnet mitt, Gotvin, hvilket selvfølgelig ikke er riktig, mine foreldre visste bedre, dessuten kjente min far bare en form for alkohol, hjemmebrent, en drikk han aldri misbrukte; jeg holdt blikket rettet ut mot landskapet, fjellene syd for oss, rødbrune fjell og merket ikke kvinnen som hadde kommet inn i kupeen og tatt plass nesten rett overfor meg, hun hadde kommet stille, uten koffert; jeg betraktet fjellene, kunne det være Sierra de la Culebra? Slangefjellene? jeg hadde studert kartene over reiseruten grundig, og den lille spansken jeg hadde pugget før utren hjalp meg med de enkleste ord og uttrykk, dessuten hadde jeg en lommeparlør; det måtte være Sierra de la Culebra, hvordan ville det være å gå tur i disse fjellene? slanger?

    Jeg kjente duften.

    Snudde meg langsomt og så kvinnen.

    Hun var ikke gammel, rundt femogtyve?

    Hun leste i en bok.

    Det var ikke bare duften, selv om det var denne som først gjorde meg oppmerksom på at et nytt menneske var kommet inn i kupeen; duften var mild, ikke påtrengende, lavendel? et øyeblikk grep jeg meg i å lukke øynene og bare sanse denne duften, hvordan kunne et menneske lukte slik? i denne varmen? var det parfyme? Selvfølgelig var det parfyme, jeg åpnet øynene igjen, men voktet meg vel for å se i den retningen hun satt, for det var som sagt ikke bare duften; jeg lot meg igjen føre ut i terrenget som fløt forbi, langsomt, toget hadde en behagelig fart; en grå elv, hva kunne den hete? jeg memorerte kartet, Rio Aliste, fantes det ørret der? muligens, men neppe harr. Uroen, den indre sitringen var borte, for første gang på turen følte jeg meg helt avslappet, var det duften av lavendel? denne lystige tanken gjorde at jeg smilte, umerkelig trodde jeg, men i øyekroken kunne jeg ane at kvinnen, piken, løftet blikket opp fra boken og så på meg, jeg lukket øynene halvveis og lot henne se på meg.

    Hun så på meg.

    Lenge.

    Deretter flyttet hun seg, slik at hun satt rett overfor meg, hun la boken hun leste i oppslått på det lille kupébordet som vi vinduspassasjerer er begunstiget med; hun la boken der og fortsatte å lese, selvfølgelig var nettopp dette den eneste grunnen til at hun hadde flyttet seg; at hun var blitt sliten av å holde boken i hendene og derfor kunne finne større behag i lesingen ved at boken lå på bordet, ved siden av mitt magasin, det populærvitenskapelige magasinet jeg hadde kjøpt i aviskiosken på Sentralstasjonen, og som jeg inntil nå nesten ikke hadde kikket i, landskapet utenfor togvinduet hadde vært mer interessant; jeg hadde bestandig vært meget interessert i naturvitenskap, Guds skaperverk rommet mange gåter og det var ikke gitt oss mennesker å skjønne alt.

    Nå grep jeg igjen etter magasinet.

    Rolig ig stødig løftet jeg det opp fra bodet.

    Bladde opp tilfeldig og leste.

    Hun leste.

    Duften. Føttene. Leggene.

    Jeg leste; ivrig konsentrerte jeg meg om en artikkel angående en merkelig skapning som levde i Sør-Amerika, en slags firfisle kalt basilisk, men som også gikk under navnet Jesus-øglen. Som teolog kunne jeg ikke annet enn å humre over denne artikkelen og navnet skapningen hadde fått; øglen hadde den underlige egenskapen at den kunne løpe på vannet, oppå vannflaten, så å si, derfor hadde den fått navnet Jesus-øglen; jeg leste denne artikkelen med stor grundighet, men holdt ikke bladet så høyt at det skjulte øynene mine, jeg lete at basilisken var cirka femti centimeter lang og at den veide oppimot hundre gram, at den løp bortover vannflaten med en hastighet på to meter i sekundet, og dette er såpass fort at bobler med luft blir sugd inn under dyrets føtter når det lander på vannflaten; det blir en slags luftpute som hindrer foten i å synke ned i vannet, slik var det, derfor ble den kalt Jesus-øglen, og om noe menneske skulle kunne gjøre seg håp om å utføre det samme kunststykket, måtte det, om det veide åtti kilo, løpe over vannet med en hastighet på etthundreogti kilometer i timen og bruke femten ganger så mye krefter som et løpende menneske vanligvis gjør, så derfor forble Jesu evne til å gå på vannet fremdeles et guddommelig mirakel.

    Et guddommelig mirakel.

    Bladet i hendene mine vibrerte ørlite.

    Jeg la det varsomt ned mot bordet.

    Hun stirret ut i luften.

På et punkt bak og over hodet mitt.

    Jeg maktet ikke å fortsette lesingen nå; boken hennes lå fremdeles oppslått, side hundreogatten; jeg snudde meg mot vinduet, grønne marker, oliventrær, endeløse rader med vinranker, hvitkalkede hus, krøtter, var det esler? jeg hadde aldri sett esler i levende liv før, dette var interessant, jeg knep øynene sammen og stirret ut av vinduet, det var bare oss to i togkupeen nå, berørte den ene foten min hennes? var det togets lette, slingrende bevegelser som umerkelig hadde ført foten min inntil hennes? eller hadde vi sittet slik helt siden hun flyttet seg? var det hennes fot som hadde flyttet seg? Jeg skjønte ikke disse tankene, hvorfor hadde den indre sitringen forlatt meg, hvorfor interesserte ikke det fremmede landskapet meg mer? hvor langt var det igjen til Santiago de Compostela? to timer?

    Jeg merket at hun så på meg.

    At hun hadde store, brune øyne.

    At huden hennes var gyllen og glatt.

    Jeg vred kroppen min over mot venstre, strakte meg inn mot hjørnet av kupeen, der hang jakken min, med en bestemt bevegelse trakk jeg en bok ut av innerlommen; andaktsboken som følger med meg overalt, jeg streifte henne med blikket, smilte og satte meg ned igjen, i nøyaktig samme stilling som tidligere, med ett unntak: Jeg hadde trukket føttene godt tilbake, slik at de var på god avstand fra hennes, jeg åpnet boken, bladde litt distré frem og tilbake og fant endelig Matteus 10.42: «Og den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!». Akkurat. Slik var det. Vi sto i fare for å se for langt etter anledninger til å gjøre godt og dele med andre. Når vi strakte oss etter alperosene, tråkket vi ned tusenfrydene.

    Strakte oss etter alperosene.

    Igjen kjente jeg uroen.

    Tråkket jeg på tusenfrydene?

    Hun så ned på andaktsboken jeg holdt i hendene, jeg lukket øynene og fant de riktige tankene, ikke tanker om den jordiske kjærligheten, om begjæret, men tanker om Guds kammer, det uendelige rommet der den sanne kjærlighetens ild brant; her i nærhet av denne ilden ville vært liv kunne brenne for alle disse som bodde på sletten, for tusenfrydene, våre ord ville være som ild, de ville kunne opptenne mangt et hjerte på vandring langs Emmaus-veien, slik at vi sammen kunne stige inn i Elias' ildvogn; og var det ikke slik at om vi bare hadde litt mer himmelsk ild, himmelsk kjærlighet, da ville vi også ha mer jordisk makt? Jeg lot assosiasjonene flyte fritt etter Matteus-sitatet, en strøm av behagelige tanker, bilder; bilder som kunne brukes i fremtidige prekener for menigheten min i Vanndal, men brått ble jeg avbrutt.

    Foten hennes.

    Tuppen på hennes sko berørte igjen min legg.

    Jeg tittet diskré ned, og så hennes glatte, brune hud.

    Blikket mitt hang fast.

    Jeg kremtet, og dette kremtet lød særdeles høyt i kupeen der det nå hadde vært stille i over en time; ja, i ettertid husket jeg dette kremtet som direkte vulgært, men hvordan kunne et kremt være vulgært? tankene bak et kremt kjenner ingen, bortsett fra Gud, hadde Han hørt dette kremtet? i så fall ville Han fremdeles holde på meg som Sin tjener? Tankene etter kremtet var, for å bruke et annerledes uttrykk, noe sabla møl, og lyden satt i veggene lenge. Men faktum var at hennes røde skotupp igjen berørte min legg, den presset ganske hardt mot et punkt rett ovenfor der sokken sluttet, mot den kjøttfulle delen av baksiden av leggen for å være helt presis; det virket som skotuppen hennes nærmest hang fast, var klebet til leggen min upåvirket av togvognens tildels slingrende bevegelser.

    Hun hadde vakker hals.

    En godt utviklet byste.

    Blomstrete kjole.

    Alperoser, neppe.

    Jeg har aldri vært upåvirket av kvinnelig ynde, jeg har mang en gang kjent blodet bruse, men min sjenanse overfor det annet kjønn har plaget meg helt siden oppveksten, slik var det at jeg fremdeles ikke hadde noen prestekone, men savnet har ikke på noen måte vært påtrengende, full av visshet om at når Herren fant min tid moden for denslags, så ville også jeg bli skjenket den gaven det måtte være å dele seng med en kvinne, skjønt, om jeg skal være helt ærlig, så hadde det den siste tiden sneket seg inn en viss tvil om Herrens tid ble brukt til å sørge for denslags, for var ikke tiden moden? jeg mente bestemt at tiden snart var moden, selv om det, som jeg sa, slett ikke hadde vært noe savn; dessuten, og det var ikke vondt ment når jeg sa dette, så var ikke utvalget av ugifte, unge kvinner med en viss åndelig legning påtrengende stort i Vanndal og distriktene omkring, uten at det unnskyldte min status som ungkar; faktum var at jeg i litt ubehagelige, men klarsynte øyeblikk skjønte at mitt forhold til det annet kjønn, eller mangel på forhold, rett og slett skyldtes ekstrem sjenanse, spesielt når jeg fisket harr i elven som rant forbi gården der jeg bor, forsto jeg dette klart og tydelig. På en sten, stående midt ute i elven med fluestangen, hadde det skjedd hele tre ganger at noen ungdommer hadde ropt «prestehomse» til meg. Hvilket var inderlig og dypt urettferdig, men var det derfor jeg bestemte meg for å dra ut på denne reisen? for å bli kvitt sjenansen? neppe, til Santiago de Compostela, til miraklet og katedralen for å bli kvitt min sjenanse? var denne reisen en flukt eller en higen? og hvorfor satt jeg nå på dette toget som snart ville ankomme Orense i Nord-Spania rett overfor en meget vakker spansk? pike og ikke kjente den minste uro, men med sjenansen som et vaktsomt dyr under brystbenet? skulle også hun til Santiago, var hun en pilgrim?

    Lenge ble jeg sittende og bla i andaktsboken.

    Jeg merket at hun gransket meg nysgjerrig.

    Var ikke utlendinger ganske vanlig her nede?

    Titusener valfartet til Santiago de Compostela hvert år, til denne byen der benrestene etter fisker-apostelen Jacob ble funnet på 800-tallet; Santiago var det spanske navnet for Jacob, Compostela kom fra latin campus stellae, stjernemarkene; skulle hun også kysse det hellige skrinet? stjernemarkene, bare poesien i dette navnet virket forlokkende for dem som behersket sin latin; et par av medlemmene i menighetsrådet i Vanndal assosierte Compostela med kompost, gjødsel, hvilket ikke var fullt så poetisk; toget dundret langs en bratt fjellside, langt nede i dalen kunne jeg se elven, fremdeles brun.

    «Unnskyld, men hva er det De leser?»

Jeg kvakk til ved spørsmålet; hun hadde lagt den ene håndflaten over sin egen tekst, sine egne boksider, og så på meg med store, brune øyne, ikke alvorlig, det var noe muntert, noe lekent over ansiktet hennes; hun snakket engelske, men jeg merket den spanske aksenten, jeg skvatt til og slapp andaktsboken ned på bodet, ikke tidligere på denne reisen hadde noen snakket til meg.

    Jeg kremtet igjen, svakt.

    Møtte blikket hennes.

    Det er noen kristne tekster,» svarte jeg.

    «Kristne? Er de troende?»

    «Jeg er prest,» svarte jeg. «Protestant. Fra Norge.»

    «Prest? Fra Norge?»

    Denne opplysningen lot til å skuffe henne, slik måtte jeg tolke det der og da, fordi nå skjedde tre ting samtidig: Trykket fra den røde skoen hennes bak min legg ble borte, brått og definitivt, blikket hennes ble fjernt og hun grep igjen til boken hun leste i, jeg forsøkte å fange tittelen, men det lot seg ikke gjøre da omslag og rygg lå ned mot bordet, derimot fanget jeg ansiktet hennes; ja, «fanget» er et riktig ord å bruke fordi jeg nå, på en dristig måte våger å betrakte henne; jeg lot blikket gli over hele ansiktet hennes, fra pannen og øynene, til neserygg, kinn, øreflipper, hake og lepper, videre til halsen og den utringede kjolen, til bysten som hevet og senket seg rolig; dette er en perfekt kvinne, tenkte jeg helt uten angst og sjenanse, hun måtte vel merke at jeg betraktet henne så intenst, skånselløst, hvordan våget jeg det? men hun fortsatte å lese, nå hadde vi passert de små landsbyene Ginzo og Sadianes, snart ville vi komme til den større byen Orense der toget ville stanse, skulle hun av der?

    «Hva heter De?» spurte jeg plutselig, tungen min sa det.

    Hun løftet ikke blikket fra boken, men svarte:

    Lucienne Lopez.»

    «Vakkert navn.»

    Gracias.»

    Disse sekundene, minuttene da min dristighet overfor en fremmed og særdeles vakker kvinne ikke kjente noen grenser, sto i ettertid for meg som en gåte, men langt større gåter skulle komme, det ante jeg selvfølgelig ikke da; det eneste jeg tenkte på nå da toget rullet inn på stasjonen var om hun skulle gå av her, men til min lettelse gjorde hun ikke mine til å reise seg da toget senket farten og stanset helt; hun ble sittende konsentrert om boken og den hemmelige teksten som fant vei inn til hennes bevissthet, hva var det hun leste? til min forskrekkelse så jeg at hun hadde plassert den ene hånden på låret sitt, like ovenfor kneet, men den lå ikke stille der, den presset kjolen mot huden og langsomt, uhyre langsomt beveget den seg oppover slik at kjolen fulgte med og stadig større deler av låret ble blottet; jeg kunne ikke la være og se, jeg følte at jeg steg opp, vektløs fra det klamme setet, steg opp og ble ett med Davids salmer; nå måtte ikke, kunne jeg ikke se mer! jeg knep øynene sammen og hvisket i mitt indre: Synden, dette er synden, den som kledde Gjenløserens hode med torner og gjennomboret Hans hjerte, som fikk Ham til å lide i sorg, bitterhet og smerte.<

    Pusten hennes.

    Leppene, de usynlige dråpene.

    Og hele tiden lavendel, jeg visste at jeg aldri mer kom til å glemme denne duften; i alle verdens krydderhager ville duften av lavendel overdøve alle andre dufter.

    «Es un tren directo para Santiago?» En fremmed stemme buldret inn i kupeen og en eldre herre med grå bart og dokumentmappe sank ned på plassen ved siden av henne.

    Hun svarte uten å se opp fra boken, men hånden trakk kjolen nedover igjen; jeg forsøkte å fange interesse i det yrende livet ute på perrongen det korte øyeblikket toget sto i ro, en kvinne som solgte helstekte, røkte smågriser viftet opp mot vinduet mitt, jeg ristet på hodet, var jeg ikke sulten? minst åtte timer siden jeg hadde spist, hva ville skje hvis jeg fikk en liten gris brakt inn gjennom vinduet? og plasserte den på boken hennes? fettflekker, tenkte jeg, hvorfor skulle jeg finne på noe slikt? hvorfor dukket i det hele tatt slike vanvittige tanker opp i hodet mitt nå, mitt liv hadde slett ikke vært preget av spontane og absurde innfall, snarere tvert imot. Toget satte seg i bevegelse igjen og den eldre mannen med bart sovnet straks, hvor skulle jeg vende blikket nå? ut, Gotvin Soleng, ut, du skal se ut! følge med i det ukjente landskapet, snart er du fremme ved reisens mål, katedralen, miraklet.

    «Prest?» Hun kikket opp igjen fra boken. «Fra Norge?»

    Disse opplysningene lot først nå til å ha sunket inn i henne, enda det måtte være minst en halvtime siden siste ord ble ytret mellom oss.

    «Si, senora,» svarte jeg stille.

    «Senorita,» rettet hun.

    Hun sa ikke mer, hun ble bare sittende og se ut i løse luften; stadig lekte et smil i munnvikene hennes, hva rommet dette smilet? var det slik hun var? til daglig? overfor alle fremmede hun møtte? sannsynligvis, jeg var neppe noe unntak, hvorfor skulle jeg være det?

    Så spurte hun om jeg hadde en penn å låne henne.

    Jeg tok en penn fra brystlommen og rakte frem.

    Deretter bladde hun opp i boken sin, til den bakerste siden som var blank, og der begynte hun å tegne, hun tegnet hurtig og presist; hva kunne det være? sirkler og streker, det virket som geometriske figurer, kompliserte mønstre, terrenget utenfor kupévinduet gled forbi uten at jeg enset forandringene i landskapet; jeg forsøkte å følge strekene, bevegelsene hennes, de slanke fingrene, ingen ringer, diskré neglelakk, hun tegnet omhyggelig og målrettet, mens hun fra tid til annen løftet blikket og så på meg, at jeg fulgte med, denne interaksjonen måtte føre til ett eller annet, det var jeg temmelig sikker på.

    Hun var ferdig.

    Hun nikket og virket fornøyd.

    Deretter rev hun forsiktig siden løs fra boken og rakte meg, jeg tok imot og takket, men hva takket jeg for? Jeg ante selvfølgelig ikke da at jeg ikke bare burde ha takket; jeg burde ha sunket i kne og kysset gulvet under hennes sko. Den tegningen jeg holdt fremfor meg og studerte grundig, men som jeg absolutt ikke skjønte noenting av, skulle etterhvert komme til å sette i gang en revolusjon i mitt indre, jeg ble sittende med dette arket i hånden til toget, ganske uventet stanset på et lite, navnløst sted utenfor Santiago, da reiste piken seg brått.

    «Tolker De denne tegningen, da får De svar på hva himmelen virkelig skjuler,» sa hun.

    Deretter smilte hun skjelmsk? farvel og gikk av toget. Perrongen var på motsatt side av kupeen; jeg rakk derfor på ingen måte å reise meg for å vinke før toget suste videre.

    Jeg satt fremdeles med denne underlige tegningen i hånden, da toget endelig stanset i Santiago de Compostela.