Rapport fra Nimbus

Jeg ligger her på Nimbus. Det vil si en gummimadrass som blir styrt av en liten sinnrik datahjerne.

Luft pumpes inn og suges ut av tverrgående plastpølser som motvirker liggesår og trykksmerter. Madrassen bølger under meg. Bak sykehussengen, (som også reguleres av trykkluft som utløser små elektriske motorer) står en oksygenbeholder. Fra beholderen går en tynn, grønn slange med en skumgummipropp i enden. Den presses inn i nesen når pusten begynner å gå tungt.

Til høyre for sengen blåser en slimmobiliserende respirator luft for å øke trykket i lungene. En gummimaske presses hardt ned over ansiktet, og jeg ser opp i neseborene til søster Sylvi. Slimet gurgler i brystet. En kompressor vibrerer en blanding av Ventoline for gjengrodde bronkier og Mukomyst slimløsemiddel. Jeg suger den hvite, beske røyken begjærlig ned i lungene mens Sylvi trekker på seg latexhanskene. Tiden er inne til dybdemåling av rektum før jeg veltes over på bekkenet. Finner hun avføring i endetarmen, trykker hun inn en plastsprøyte og presser Mikrolax, hurtigvirkende avføringsmiddel inn i mørket. «Full pott, Jensen,» deklamerer hun med sakkyndig inderlighet.

Takket være det fortreffelige Duphalac tarmsmøremiddel som smaker lunken karamellsaus, er konsistensen noe bortimot fullkommen. Ikke for tynn. Ikke for hard. Perfekt. Jeg føler meg stolt. Jeg har prestert noe. De har sikkert gått på kurs og skamroser pasientene hver gang de skviser ut en lort.

«Ferdig?» lyder omkvedet. Bekkenet skjærer seg inn i rumpeballene. Urinflasken har gitt meg gnagsår. Jeg ser frem til at hun skal smøre testiklene med zinksalve. En elektrisk kran løfter meg opp og jeg daler ned i rullestolen. Jeg skyver spaken frem og ruller inn på kontoret.

Endelig kunne jeg begynne å lese. Nei, det stemmer ikke. Her kommer flere digresjoner. Saken er nemlig den at helt til i dag tidlig har jeg vært avhengig av hjelpende hender for å vende sider, og jeg så derfor frem til at teknikken kunne overta. Etter to års tautrekking med ergoterapeut, saksbehandler og teknisk etat i Hjelpemiddelsentralen fikk jeg omsider innvilget en lesemaskin. Den var stor, ja ruvende, nesten fryktinngytende. Vårt manuskript ble montert på et stativ. En lett berøring på en knapp satte maskineriet i gang. Det lød en hvesende lyd. Etter ti sekunder (kanskje var det femten) begynte noen insektliknende fangarmer med sugekopper å bevege seg. Plutselig begynte de å bla over en side, stoppet, og da jeg hadde fått lest noen linjer fortsatte de til kapittelet om ørkenen Gobi. Så stoppet maskinen som om det var noe i teksten den stusset over. Jeg fikk så vidt tid til å lese noen linjer før den slo bakk og begynte å bla med stor besluttsomhet - bakover. En side hadde løsnet og hang fast i den ene sugekoppen. Den rev arket til strimler som en makuleringsmaskin mens fangarmene viftet anklagende. Det virket som maskinen skulle angripe meg. Jeg skrek.

Eksperten fra hjelpemiddelsentralen forklarte at også maskinen var syk, noe om datavirus, og den måtte til leverandøren på Hadeland for overhaling. Jeg gikk tilbake til den sikre manuelle løsningen med et svingbart notestativ og klesklyper som holder sidene på plass.