- Sannheten er drit kjedelig

- Hovedpersonen i «Magenta» vet at fantasien er ubegrenset, et sneglehus å forsvinne inn i når virkeligheten er tung. Han er vak for gode historier. Han ofrer nesten hva som helst for en god historie. Sannheten, derimot, er drit kjedelig. Sannheten er en stein. Sannheten fører ham ikke videre.

Dannelsesroman

- «Magenta» er vel det man kaller en dannelsesroman, der Tom i løpet av tre, fire måneder settes på en del prøver, eller oppsøker en del prøver. Det er begynnelsen av 60-åra, begynnelsen på et politisk engasjement i Europa. Tom er med på det meste, og i kraft av sin toleranse, i kraft av sin åpenhet, i kraft av sin frimodighet vikler han seg inn i en masse ting som han ikke helt forstår. Det er først på siste side at han begynner å se hva som egentlig foregår, at leseren aner konturene av en gryende politisk bevissthet.

- Leseren vet ikke noe særlig mer enn Tom om hva som skjer?

- Nei, jeg legger ikke ut noen tydelige spor. Jeg er ikke noen supervisor. Alt er sett fra Toms synsvinkel.

Jeg tenkte mye på Jean-Luc Godards film «Til siste åndedrag» da jeg skrev boka - en film som handler om Algerie-krigen uten at Algerie-krigen blir nevnt.

Stemningen i filmen - det moralske forfallet - gjorde inntrykk på meg.

Lettmelk

Ola Bauer påpeker at det ikke er en serie tidsbilder han har skrevet, bøkene er like aktuelle i dag.

- Men å skrive den store politiske romanen om Norge i vår tid - det må være et helt umulig prosjekt, legger han til.

- Hvorfor det?

- Fordi det har lagt seg en dyne over landet. Vi er blitt gode i alt: Fotball, penger og hyttebygging. Jeg kan ikke engang si at vi er feite, for vi drikker jo bare lettmelk. Hadde vi i det minste være feite ... men vi ser jo ut som utmagrede zombier alle sammen i nylonjoggedressene våre. Vi er dessuten blitt ganske rike. Vi likner mer og mer på Sveits. Det slår meg, særlig på våren, at det er enda flere fine biler i gatene. Enda flere femtiåringer på Harley Davidson-motorsykler. I et sånt samfunn står kulturen jævlig svakt. Hvem gidder å lese? Hvorfor skal jeg lese? Hva faen skal jeg med Samuel Beckett når jeg har det godt? Samuel Beckett ødelegger bare en ellers fin dag. På den andre siden tror jeg folk holder på å kjede seg i hjel, jeg tror folk kjeder seg så inn i helvete. Men det er vel bedre å kjede seg og ha det godt, enn ikke å kjede seg og ha det vondt.

«Politisk korrekt»

- Mener du det? - Nei, jeg mener ikke det. Men jeg ser med forundring på mennesker som hopper i strikk og driver med hanggliding eller utfordrer døden - fordi de vil ha et adrenalinkick. Har du hørt et så forferdelig uttrykk?

- Du er en person som har involvert deg i politisk betente saker, som skriver politiske bøker. Hva legger du i begrepet «politisk korrekt»?

- Hva faen er det? «Politisk korrekt» er en død påstand, fordi politikken er helt fraværende i dette landet. «Politisk korrekt» er nærmest en hedersbetegnelse - fordi man er noe som er politisk i det hele tatt. Så dårlig stelt er det i Norge. Hamsun «Magenta» åpner med et sviende oppgjør med verdenslitteraturen. Hovedpersonen Tom er, i likhet med forfatteren Ola Bauer, en mann i opposisjon.

- Jeg har lest tre bøker av Hamsun, sier Bauer. - «Mysterier», «Pan», og «Sult». De var helt all right.

Men jeg skjønner ikke helt dette med Hamsun, jeg har aldri fått noe ordentlig tak på ham. Jeg likte «Pan», fordi jeg liker å gå i skauen. Jeg liker trær og mose og kratt og fugler som flyr over himmelen. Jeg liker Hamsuns naturskildringer.

- I «Magenta» finnes det også noen betraktninger over James Joyces «Ulysses»?

- Ja, da jeg var ung, feilleste jeg «Ulysses», det gjør Tom også. Jeg så for meg at hovedpersonen Leopold Bloom bar med seg en voksende, svulmende, stinkende lever i lomma en jævla varm dag i Dublin. Jeg hadde ikke fått med meg at Leopold Bloom spiste opp leveren på side 40 - med andre ord, en fullstendig feillesning av en betydelig bok.

- Tom kritiserer også Jack Kerouac, kaller ham en sutrer?

- Alt dette opprøret har, i Toms tilfelle, å gjøre med et ungdommelig overmot. Å være i opposisjon er en måte å bevare sin integritet på. Man vet aldri hva man risikerer med en kjærlighetserklæring - så man kan like gjerne forkaste alt sammen.

- Er du i opposisjon stort sett hele tida?

- Jeg er nok det. Jeg stiller i alle fall motspørsmål. Det er veldig lite som er selvfølgelig, og jeg kan alltid spørre en gang til. Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Den undringa der er ikke det verste man kan ha.

Ensomheten

- Du sier: «Man vet aldri hva man risikerer med en kjærlighetserklæring» - hva mener du med det?

- I det ligger vel angsten for å bli skuffet. Da er det lettere å velge ensomheten. Jeg følte det i alle fall sånn da jeg vokste opp. Jeg var mye aleine, men kunne støtte meg til fantasien - som var et eget rom. Jeg hadde ikke behov for å snakke med noen, hadde ikke behov for å meddele meg, det har jeg knapt nok ennå - hvilket kan virke som et paradoks siden jeg skriver disse bøkene. Jeg gikk på mange forskjellige skoler, tolv skoler på tolv år, og hvor venneløs blir du når du skifter skole hele tida? Kanskje mister du troen på at noe kan vare? Da er det best å bryte opp før noen andre gjør det. Jeg var en elendig elev, men jeg var elendig med åpne øyne. I romanen «Svartefot» kommer dette fram; han gir ingen ting av seg selv, ingen ting. Skolelivet er ikke noe å skryte av. Jeg skjønner ikke disse menneskene som går på privatskole for å få bedre karakterer. Hvor mange poeng må de ha nå for å komme videre i livet - hundre? Selv overveide jeg å bli forbryter. En god forbryter vel å merke, ikke en dårlig en. Å være en god forbryter er hederligere enn mange andre yrker - hederligere enn skipsmekler for eksempel.

Ola Bauer skriver bøker, men litteratur kommer ganske langt ned på prioriteringslista - ifølge ham selv.

Litterær person

- Jeg sitter ikke rundt på kafé og noterer. Jeg er ingen litterær person. Om jeg absolutt blir tvunget til skrivemaskinen, så er det av økonomiske grunner.

- Mener du det?

- Nei, jeg mener ikke det. Det er jævlig arrogant av meg å si at jeg skriver av økonomiske grunner. Det er jo ikke sant. Det jeg mener, er at det er ytterst sjelden jeg lengter etter å skrive. Det er ganske ubehagelig å skrive. Det gjelder særlig den siste boka. Jeg kjente at jeg ble presset opp i et hjørne av mitt eget stoff. Jeg innbilte meg at avstanden mellom meg og hovedpersonen var mindre enn før. Da har jeg et behov for å mørklegge det hele, reise bort en stund, drikke en flaske whisky. Da utsetter jeg og venter så lenge som mulig, vasker opp og leser Dagbladet og Klassekampen flere ganger, vanner blomster og ser på tekst-TV - zapp zapp zapp. Så blir klokka tre eller fire om ettermiddagen, og da begynner jeg å skrive.