Sri Lankas religiøse nasjonalisme

Sri Lanka er ved siden av Bangladesh og Nepal et av de tre asiatiske landene som er prioritert i Norges bistandspolitikk. Et viktig fokus for Norges støtte til Sri Lanka er å bidra til fred og forsoning mellom den singalesiske majoriteten og den tamilske delen av landets befolkning.

De buddhistiske munkers sentrale rolle i Sri Lankas offentlige liv har dessverre ofte ført til økte motsetninger mellom singalsere og tamiler.

Av TORKEL BREKKE - STIPENDIAT

Sri Lanka herjes av en særdeles brutal borgerkrig mellom den statlige hæren og geriljabevegelsen LTTE, gjerne kalt De tamilske tigrene, med baser i de tamil-dominerte områdene i nord. Krigen har pågått lenge, og fra et kynisk ståsted kan man si at den er blitt en organisk del av det daglige liv i Sri Lanka. Den kan ha skapt så mye som 400000 arbeidsplasser i hæren, private sikkerhetstjenester og tilstøtende næringer, og de ekstra skattene som staten krever inn for å betale sin krigsmaskin, bidrar til å holde inflasjonen nede. Fra et menneskelig ståsted ser man imidlertid først og fremst lidelsene krigen har medført. 55000 mennesker er drept, og over en halv million tamiler har flyktet fra landet. Selv om regjeringshæren har oppnådd viktige militære seire de siste par årene, ser ikke fred og forsoning ut til å være i sikte. Et av momentene som forhindrer en tilnærming mellom de stridende partene er mentaliteten til mange av buddhistmunkene på øya. Sterke krefter i det buddhistiske munkefellesskapet på Sri Lanka har i flere tiår påvirket både politikere og vanlige singalesere til å bekjenne seg til en religiøs nasjonalisme hvor buddhistiske singalesere er de eneste rettmessige innbyggere i Sri Lanka, og tamilene sees som inntrengere i landet. Hvis Norge som del av det internasjonale samfunnet, skal hjelpe Sri Lanka til å oppnå målene om fred og forsoning mellom singalesere og tamiler, vil det være ønskelig med en viss bakgrunnskunnskap om hvordan den buddhistiske nasjonalismen på Sri Lanka oppsto.

Den 17. september feires fødselsdagen til Anagarika Dharmapala {ndash} født i 1864 i Matara, Sri Lanka {ndash} blant singalesiske buddhister. Gjennom sitt arbeid for religiøs og kulturell selvhevdelse blant singaleserne ble han en av de viktigste figurer i Sri Lankas moderne historie. Dharmapala var en typisk representant for en innfødt elite i de britiske koloniene på slutten av 1800-tallet. Han kom fra en velstående familie og gikk på skoler drevet av engelskmenn. Han fikk et grunnleggende europeisk verdensbilde hvor en moderne historieforståelse og kristne ideer var hjørnestener. Han ønsket å gjenreise buddhismen til den posisjon den hadde hatt i Sri Lanka i en storslagen fortid gjengitt i landets myto-historiske krønikelitteratur. Han så ikke på seg selv som en innovatør, og likevel var hans ideer om buddhismen radikalt nye.

For en forståelse av dagens religiøse nasjonalisme på Sri Lanka var det viktigste nye elementet i Dharmapalas buddhisme en typisk protestantisk kristen idé om at de religiøse spesialistene, altså buddhistmunkene, måtte ta ansvar for sosiale og politiske forhold, mens vanlige folk på sin side måtte ta ansvar for sitt eget religiøse liv og ikke overlate forvaltningen av den buddhistiske tradisjon til munkefellesskapet. Dharmapala mente at munker måtte ta del i politikk og sosialt arbeid, samtidig som han oppfordret lekfolk til å la den buddhistiske religion bli en større del av deres daglige liv.

Dharmapala klarte i stor grad å redefinere de tradisjonelle rollene til buddhistmunker og vanlige folk. Forskjellene mellom munker og lekfolk har tradisjonelt vært stor i det singalesiske samfunnet. Siden buddhismen kom til Sri Lanka i det tredje århundret f.Kr. har munker vært ekskludert fra deltagelse i den politiske sfære. Dharmapala var representant for en utdannet middelklasse i Sri Lanka som følte seg marginalisert og ydmyket under britisk styre og som i økende grad var i stand til å kanalisere sin misnøye i skriverier og politisk aktivitet. I den gryende nasjonalistiske anti-britiske bevegelsen fikk buddhismen en helt ny og sentral rolle. I begynnelsen av dette århundret tok motstanden mot britisk styre i stor grad form av fredelig politisk dialog. Det viktigste politiske partiet, Ceylon National Congress (CNC), hadde suksess i sine forhandlinger med britene, spesielt på 30- og 40-tallet. Singaleserne fikk gradvis større innflytelse på politikken i Sri Lanka, men deres økende privilegier gikk ikke bare på bekostning av britenes posisjon på øya. Singalesiske og tamilske politikere hadde arbeidet sammen for politiske reformer, men da det etterhvert viste seg at det bare var den singalesiske befolkningen som oppnådde fordeler gjennom forhandlinger med kolonimakten, skjedde en splittelse mellom singalesiske og tamilske politikere i CNC. Tamilene boikottet valget til State Council i 1931, og singaleserne sikret seg en absolutt majoritet i rådet og dermed enda større innflytelse på landets politikk. Den største suksessen til CNC var uavhengigheten fra Storbritannia i 1948 og en grunnlov som sikret den singalesiske majoriteten makt i det nye landet.

Mens Dharmapala hadde bedt det singalesiske folket om å vende tilbake til det han mente var tradisjonell kultur både i religion, moral og levevaner, var politikerne i CNC mer vestlige i sine metoder og sin livsstil. Lenge før uavhengigheten ble det imidlertid dannet andre politiske organisasjoner. På den ene siden oppsto sterke marxistiske og sosialistiske grupper. På den andre siden fikk de religiøse og etniske idealene som Dharmapala hadde forfektet, vind i seilene. All Ceylon Buddhist Congress og Sinhala Maha Sabha (SMS) var de viktigste buddhistiske organisasjonene. SMS ble grunnlagt av S.W.R.D. Bandaranaike i 1935. Som leder for partiet Mahajana Eksath Peramuna (MEP) skulle Bandaranaike få regjeringsmakten i 1956 med sterk støtte i munkeordenen på Sri Lanka. På 40-tallet kom politisk aktive munker mer og mer på banen. Fra 1946 til 56 kom flere bøker som påpekte munkenes sentrale rolle i politikken og deres ansvar for å forsvare den singalesiske nasjonen mot oppløsning og splittelse. Dharmapalas ideer var for alvor på vei inn i det uavhengige Sri Lankas politiske liv.

1956 var et svært viktig år i Sri Lankas moderne historie. Fra uavhengigheten i 1948 hadde United National Party (UNP) hatt makten i Sri Lanka. I 1956 tapte de imidlertid valget for MEP ledet av Bandaranaike. Bandaranaikes parti fikk uvurderlig hjelp fra grupper av politisk aktive munker som var i stand til å mobilisere den buddhistiske befolkningen mot UNP og for MEP. Tanker om gjenreisningen av buddhismen og den singalesiske nasjonens stolthet bredte om seg. Singaleserne ville ha singalesisk, ikke engelsk, som administrasjonsspråk, og de krevet at singalesisk skulle bli undervisningsspråket i skolene. I 1956 var det ifølge singalesisk kronologi 2500 år siden Buddhas død, og feiringen av dette bidro til ytterligere forsterking av den religiøse nasjonalisme. Under valget i 1956 deltok buddhistmunker for første gang i historien som en viktig kraft i Sri Lankas politikk. Dette var en revolusjon i både det politiske og religiøse liv i Sri Lanka, en revolusjon påbegynt av Dharmapala på 1890-tallet.

Det første Bandaranaikes regjering gjorde da de hadde vunnet valget i 1956, var å gi singalesisk status som eneste offentlige språk i Sri Lanka. Som svar på singalesernes sjåvinisme erklærte det tamilske føderale partiet at det hadde som mål å etablere en tamilsk stat på øya. Statsminister Bandaranaike gikk inn i seriøse forhandlinger med den tamilske politiske lederen, Chelvanayagam, og man kom fram til en overenskomst om bruk av tamil og en viss grad av selvstyre i de tamildominerte områdene. Denne avtalen kunne i stor grad ha løst de voksende etniske konfliktene, men den ble torpedert av nasjonalistiske krefter. Det var først og fremst organisasjoner av buddhistiske munker som motsatte seg enhver tilnærming til tamilske krav. Opposisjonspartiet UNP, med den prominente politikeren J.R. Jayawardene i spissen, tok parti for disse gruppene. Som protestaksjon mot tilnærmingen til tamilene ble det organisert en pilegrimsmarsj til tannens tempel i Kandy, den viktigste buddhistiske helligdom på øya. Motstanden mot å gi etter for tamilenes krav tok form av religiøs hengivenhet. Etter disse skjebnesvangre begivenhetene har munkene stadig spilt en sentral rolle i Sri Lankas offentlige liv, og dessverre har deres innflytelse ofte ført til økende antagonisme mellom singalesere og tamiler. Dette er også tilfellet i Sri Lanka i dag. Religionen og dens forvaltere har fått en helt ny rolle i Sri Lanka i dette århundret, og deres nye posisjon er blitt en selvfølge både for de fleste singalesere og i vestlige medier.