Ti bud for universitetsledelse

Bernt Hagtvets siste bidrag i den debatten som bærer hans navn, kom i Dagbladet 15. september, i form av «Ti bud for universitetsreform». Blant deltakerne i Hagtvet-debatten finner vi flere av de fem kandidatene ved rektorvalget ved Universitetet i Oslo.

«Rektor må våge å lede. Med dette menes at rektor må gjøre klart for alle hvilken vei han vil lede universitetet, valg må tas og beslutninger gjennomføres.»

CHRISTIAN HALL PROFESSOR

Som en av disse vil jeg her formulere «Ti bud for universitetsledelse» som jeg anser som grunnleggende for å lykkes i vervet. Disse leveregler for den nye rektor er resultatet av mine erfaringer som kollegie- (styre-)medlem de siste tre år og som offentlig erklært kandidat de siste seks måneder:
1. Sett forskningen i sentrum.
Et universitet som ikke driver forskning - det vil si: som ikke arbeider for å fremskaffe ny kunnskap, blir skole. Studentene som kommer til universitetet, skal fra første dag få merke at de er kommet til en forskningsinstitusjon som gir undervisning bygget på denne aktiviteten. Studentene må gjennom hele sitt studieløp undervises av lærere som har tid og midler til forskning, fordi det er fra forskning den engasjerende undervisningen henter sin energi. Rektor må ta hensynet til forskningsaktiviteten med i alle sine vurderinger, og samtidig sørge for at denne kommer studentene og samfunnet for øvrig til gode gjennom engasjert undervisning og formidling.
2. Sett krav til undervisningskvalitet.
Å basere undervisningen på forskningsvirksomhet er i seg selv ikke nok til å sikre dens kvalitet. Det man lærer, skal ikke bare kunnskapsmessig ligge på et internasjonalt nivå; undervisningen skal også tilfredsstille pedagogiske kvalitetskrav. Universitetet skal utvikle hele mennesket i en viktig livsfase. Undervisning og veiledning må derfor ikke kun legge vekt på faglig innhold, men også utvikle kritisk sans, kreativitet og motivasjon for livslang oppdatering og læring. Kvalitet må settes foran kvantitet også når det gjelder eksamensordninger.
3. Engasjer deg i livet rundt studiene.
Studentene bærer fremtiden i seg og er den fremste garantist for institusjonens muligheter til å overleve på lang sikt. En allianse mellom ledelsen og studentene er viktig for trivsel og arbeidsro internt, men kanskje viktigst for muligheten til å dreie samfunnets prioriteringer i retning av forskning og høyere utdannelse. Rektor må aktivt kjempe for bedre studiefinansiering og boligforhold. Han må engasjere seg i studentenes sosiale liv og sørge for at studentene tas med i universitetets sosiale høytider. Studentene bruker mange år av sin ungdomstid på universitetsstudier. De skal ikke bare hilses seremonielt velkommen. Også når de har avlagt sin grad, må de få en høytidelig avskjed som uttrykker universitetets anerkjennelse av deres innsats. Dette vil bidra til å skape tilhørighet og lojalitet i forhold til universitetet.
4. Motstå omorganiseringsspøkelset.
«Vi arbeidet hardt, men hver gang det begynte å fungere, ble nye planer om omorganisering satt i verk.» Dette sitat fra Cajus Petronius (ca. 50 e.Kr.), kunne vært hentet fra universitetssektoren i dag. Erfaringen viser at omorganiseringsprosjekter tapper store ressurser fra det egentlige arbeid, samtidig som det er vanskelig å dokumentere sikre gevinster. Rektor må i sine bestrebelser for et moderne og veldrevet universitet alliere seg med sine ansatte i respekt for de kostnadene innføring av store og tildels uferdige administrative systemendringer medfører. Reell effektivisering av arbeidet er avhengig av frivillighet på bakgrunn av motivasjon og engasjement. I tråd med dette må rektor gjennom egen lederstil fremme lagånd på tvers av fag- og yrkesgrupper.
5. Kom næringslivet i møte.
Nylig viste en undersøkelse blant næringslivsledere at Universitetet i Oslo, sammenliknet med andre høyere utdannelsesinstitusjoner i Norge, kommer til kort på felter som innovasjon, markedsføring og kvalitet. Dette nedslående resultat er ikke overraskende når man tar universitetets lave profil på området næringslivskontakt i betraktning. Den nye rektor må ta initiativ til en profesjonalisering av universitetets samspill med næringslivet. Dette betyr ingen omlegging til et «serviceuniversitet», men vil medvirke til at universitetet kan komme næringslivet i møte som likeverdig partner for utvikling av samarbeid til nytte for partene og samfunnet forøvrig.
6. Ta informasjonsteknologien i bruk.
Utviklingen innen informasjonsteknologien gir muligheter for en undervisningsreform vi ennå bare kan ane rekkevidden av. Internett gir muligheter for en fleksibel undervisning hvor den enkelte student selv kan regulere tempo, nivå og arbeidssted. Her ligger muligheten for å redusere forelesningsvolumet samtidig som gruppeundervisning og individuell hovedfagsveiledning kan opprettholdes og styrkes. Informasjonsteknologien vil også være et viktig hjelpemiddel for å møte behovene for etter- og videreutdannelse.
7. Gå ut i media og sett dagsorden.
Sagt på fotballspråk har Universitetet i Oslo slitt benken i altfor lang tid uten å få være med på spillet om samfunnets oppmerksomhet. Den nye rektor kan ikke vente på signal fra laglederen (media) om å få lov til å spille. Man må selv ta initiativet, gå ut på banen for å ta fatt i ballen (sakene) og spille den (sette premissene for debatten). Universitetet i Oslo lever i en politisk virkelighet hvor det ikke er tilstrekkelig å reagere på andres utspill. Initiativ må til, og man må kunne spillets uskrevne regler. Rektor må altså agere i media på en profesjonell måte i pakt med vår tids krav.
8. Omgi deg med kritikere, ikke bare støttespillere.
Universitetet er en arena for kontinuerlig kritikk og debatt. Dette er et sentralt element i forskningsprosessen - enighet ansees lett som tegn på faglig stagnasjon. Denne del av universitetskulturen bør ikke sees som tegn på svakhet, men som en kime til diskusjon og engasjement på alle områder av virksomheten. Rektor må derfor ha evnen til å lytte til motforestillinger og samtidig inspirere til lagånd i en atmosfære preget av uenighet snarere enn konsensus. Dette fordrer åpne beslutningsprosesser og fravær av «lukkede rom» i institutt, fakultet og kollegium.
9. Hold tradisjonen i hevd.
Universitetet må utvikle seg i tråd med det samfunnet det skal betjene, men samtidig holde sine tradisjoner i hevd. Rektor må på universitetets vegne med stolthet og selvfølge forvalte de klassiske universitetsidealene og dermed bidra til å skape større forståelse og respekt for de verdier universitetssamfunnet representerer. Universitetets bygninger må ikke få forfalle. Rektor bør ha tilhold ikke bare på Blindern, men også ta i bruk sitt kontor i sentrum, for på denne måten å styrke tradisjonen samtidig som institusjonens ledelse bringes nærmere Stortinget, Rådhuset, Nasjonalteateret - og Akersgata!
10. Våg å lede.
Til slutt, men ikke minst viktig: rektor må våge å lede. Med dette menes at rektor må gjøre klart for alle hvilken vei han vil lede universitetet, valg må tas og beslutninger gjennomføres. Det er viktig at rektor ikke nøyer seg med å engasjere seg i den daglige drift av organisasjonen. Det må også settes av tid til kreativ virksomhet for å finne nye løsninger. Universitetet har lang tradisjon for høring av synspunkter ved alle viktige veivalg, men ikke like gode tradisjoner for lojal oppslutning om vedtak som er fattet i styringsorganene. Rektor må tørre å innskjerpe kravene til denne type lojalitet. Det er min tro at valgprosessen ved Universitetet i Oslo denne gang har gitt velgerne god mulighet til å vurdere hva de ulike kandidatene står for: Man vet hva man får. La oss håpe at resultatet, når valget er over, får allmenn tilslutning fra universitetssamfunnet. Det vil være en viktig forutsetning for at den nye rektor skal lykkes i sitt arbeid.
Kom
nærings-
livet
i møte
Rektor
må tørre
å kreve
lojalitet