Titanenes hevn

«Titanic» sank på to timer, men katastrofen er blitt fortalt og forklart i snart 100 år. Fortellingen om skipet som ikke kunne synke, men som likevel gjorde det, inneholder i essens historien om et helt århundre slik vi kan se det nå ved overgangen til et nytt.

Beretningen om «Titanic»s forlis fyller bokhyller og er dramatisert flere ganger. Nå går folk til kinolokalene igjen for å oppleve menneskehetens storhet og tragedie.

Av GUDLEIV FORR

«Titanic» handler ikke bare om dem som var med, men også om oss som gjenopplever katastrofen på trygg avstand fra det iskalde havet, som fornemmer skrikene fra dem som var fortapt eller tapperheten hos dem som med verdighet så døden i øynene. Derfor fascinerer fortellingen selv generasjoner som knapt har hørt om den transatlantiske passasjerskipsfart. «Titanic» inneholder alle menneskehetens dilemmaer.

  • Skipets navn er i seg selv symbolmettet. Titanene er den første generasjon guder i den greske mytologien. De er ustyrlige naturkrefter, personifiseringen av all villskap. Hvis kaptein Smith hadde kjent sin greske gudelære, hadde han kanskje stukket ut en annen kurs. Men han var forblindet av samme fortryllelse som skipsbyggerne: «Titanic» kunne ikke synke. «Titanic» er den moderne fortellingen om hybris. Ikke rart at skipsorkesteret gikk ned mens det spilte «Nærmere deg, min Gud».
  • «Titanic» var et teknologisk mesterverk, strømlinjet i formen, kraftfullt i sin framdrift, skapt for Atlanterhavet som gjennom århundrene hadde krevd ofre, men som også var veien til frihet og nye muligheter for Europas utstøtte. Skipet var symbol på tankens mestring av naturen. Teknologien har jo vist sin umåtelige evne til å gjøre tilværelsen bedre for menneskene, samtidig som vi etter hvert har måttet erkjenne dens begrensninger. Fra å være århundrets helter, er teknologene blitt dets syndere. De har bygd skip, biler, tog og fly. De har nådd månen og henter olje fra de største havdyp, men de har også påført oss faren for global oppvarming. Og fortsatt synker skip, og hver dag rammes mennesker av en ulykke som ikke kunne skje. Men hvem som blir tatt er ikke ingeniørenes bestemmelse, det er opp til tilfeldighetene. Skjebnen, sier noen.
  • Det er dette som gjør oss litt usikre hver gang vi setter oss inn i bilen eller går om bord. Vi vil helst ikke tenke på det, men historien om «Titanic» minner oss om det: For den enkelte handlet hellet om hvorvidt de var kvinner, barn eller menn, om de tilhørte klassesamfunnets tapere eller vinnere, men også om å være nær livbåtene. Slik handler også hverdagens små og store ulykker om å være til stede der og da, men også om å tilhøre dem som har de beste forutsetninger for å holde kontroll på sine liv. Som Pamela Harriman sa: «Alt i livet handler om flaks og timing».
  • «Titanic» var resultatet av den industrielle revolusjon, menneskenes evne til organisasjon og konsentrasjon. Grunnlaget ble lagt under en av de lengste fredsperioder i Europas historie. I ettertid ser vi derfor også «Titanic» som et varsel. To år etter katastrofen drev Europa inn i en tilstand av lidelser som egentlig varte til Murens fall. Da gikk Europas folk i livbåtene. Som skipshistorikere spør seg hvorfor «Titanic» forliste, har de politiske historikerne spurt seg hvorfor krigen kom, og hvorfor den kom i 1914. For å si det med historikeren Norman Davies: Vår erfaring med den kalde krigen har jo vist at det ikke er noen naturlov at armageddon følger av at to rivaliserende blokker står mot hverandre.
  • «Titanic»s forlis er historien om viktorianske gentlemen som ofret sine plasser i livbåtene, som viste storsinn i møtet med den brutale død. Men så avslørte den samme overklassen sine sletteste instinkter, sin manglende forståelse for dynamikken i den terrorbalanse de hadde bygd opp, ja, sine titaniske feilvurderinger av sosiale og politiske spenninger. Med «Titanic» gikk et klassesamfunn til bunns. Stilt overfor døden var det de enkeltes mot og angst som avgjorde deres handlinger, som det seinere ble i skyttergravene ved Marne, i Stalins Gulag eller Hitlers utryddelsesleirer. Ikke rart at det mot slutten av århundret er den ekstreme individualisme som har erstattet den industrielle revolusjons klassesamfunn.
  • «Titanic» er ikke den største av skipskatastrofer. Men som Norman Davies sier: Historikernes oppgave er å finne ut hvorfor skipet gikk ned, men også hvorfor så mange skip og fly krysser Atlanteren trygt og udramatisk. Det er også en side ved «Titanic»s århundre, som det er en del av menneskehetens historie. Derfor vil menneskene igjen og igjen utfordre titanene.