Tribunefeber på parnasset

«Leter man lenge nok i litteraturens gjemmer, vil man finne at forfattere som Vladimir Nabokov, George Orwell, Albert Camus, Harold Pinter og Martin Amis alle har skrevet om fotballen...»

Med referanse til kontrasten mellom spillestil og utøvere i to av landets favorittidretter ynder engelskmenn å definere rugby som en pøbelsport for gentlemen og fotball som en gentlemansport for pøbler. Fotball har tradisjonelt vært folkets idrett på øyriket, reservert mannen på puben, men på 90-tallet er forholdet mellom fotballen og arbeiderklassen i ferd med å forandre seg.

I et post-thatchersk England er fotballen blitt grundig kommersialisert og er i ferd med å bli middelklassens nye yndling. Fenomenet «New Football» har fått en av stjernerollene i showet «Cool Britannia». Mens Major holdt seg til cricket er Blair typisk nok en svoren fotballtilhenger. I takt med fotballens sosiale klatring er denne idretten også blitt interessant for litteraturen. Stadig flere bidrar til den nye intellektualiseringen av fotballen ved å vie sine forfatterevner til å ordfange magien som hefter ved Manchester United, Shearer og Ronaldo.

Fotballen ble utviklet ved Englands mest fornemme privatskoler på 1800-tallet, dog med en rekke forskjellige regler. Da elevene fra disse skolene siden møttes til studier og kappestrid i Oxford og Cambridge, tvang etter hvert en samordning av de forskjellige versjonene av sporten seg frem. Fotballen begynte altså som middel- og overklasseidrett, men ble offer for en folkets revolusjon i løpet av 1880- og 90-tallet. Idretten viste seg å ha et enormt potensiale som underholdning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kirkehistorikeren David Newsome hevder endog at fotballen ble kirkens største konkurrent om arbeiderklassen på denne tiden («The Victorian World Picture»). Fotballkampen ble snart helgens høydepunkt og spillet utløste en lidenskap som nærmest gjorde den til arbeiderens religion. Siden har fotballen spilt en betydelig symbolsk rolle i det klassedelte Storbritannia.

Etter fotballtragediene i Bradford, Heysel og Hillsborough på 1980-tallet var imidlertid den stolte og tradisjonsrike fotballkulturen i en elendig forfatning. Hooliganismen hadde vist sin voldelige natur, og de ansvarlige i klubber og fotballforbund virket handlingslammede. Høyesterettsdommer Peter Taylors offentlige rapport fra 1990 kritiserte klubbene og politiet for at deres brutale og respektløse behandling av fansen hadde ført til at volden blomstret.

Taylor mante til en mer human behandling av den store massen tilhengere og anbefalte at fotballanleggene kun skulle ha sittetribuner, uten at dette skulle føre til urimelige prisøkninger. I tillegg kom Taylor med hard kritikk av den manglende beslutningsdyktighet som heftet ved den todelte strukturen bestående av fotballforbund (FA) og liga. I England er de to av historiske grunner separate. I ettertid kan man si at av alle Taylors anbefalinger var det kun byggingen av sittetribuner som ble tatt til følge. Det positive resultatet av dette har som ventet vært mindre tribunevold.

Det store vendepunktet i kommersialiseringen av engelsk fotball kom med dannelsen av Premier League i 1992. I en bok av fjoråret («The Football Business») hevder journalist og forfatter Colin Todd at fotballens bakmenn oppdaget at de hadde et unikt potensiale i at fotballtilhengeren er en kunde som allerede er fanget. Engelske fotballtilhengere er så lojale at klubbene i praksis ikke har konkurranse, og hvis klubben forventer at fansen kjøper deres varer for å støtte dem, vil de gjøre det.

Lederne i storklubbene forstod også at salgspotensialet i forhold til TV-rettigheter var enormt. Siden 1884 hadde FA sørget for at alle klubber i seriesystemet fikk del i de samlede inntektene etter en viss fordelingsnøkkel, men med FAs velsignelse brøt lagene som tilhørte 1. divisjon nå ganske enkelt ut av ligasystemet og forlot de 72 klubbene i de tre lavere profesjonelle divisjonene.

I stedet for Taylors foreslåtte samordning fikk man altså tre strukturer, og klubbene i Premier League fremstod raskt som de soleklare vinnere. For ti år siden måtte de 92 klubbene i seriesystemet nøye seg med å dele ca. 180 millioner kroner i året fra TV-rettigheter. I år får de 20 Premier League klubbene nesten 2 milliarder av Murdochs kroner, og mange klubber i de lavere divisjonene er i krise. Storklubbene derimot har nå registrert seg på børsen og er mer forpliktet overfor aksjeeierne enn tilhengerskaren.

Som eksempel kan man bruke utviklingen i den aller største av de engelske klubbene, Manchester United. Siden 1988 er billettprisene på Old Trafford mangedoblede, stikk i strid med Taylor-rapporten. I løpet av de siste fem årene har klubben hatt tretten forskjellige drakter, og kjøpepresset unge supportere utsettes for er enormt. Manchester United selger for tiden mer enn 1000 forskjellige produkter som innbringer ca 390 millioner kroner i året. Mange av de gamle tilhengerne føler imidlertid at de er blitt ekskludert som en følge av klubbens nye jag etter økonomisk vinning.

Leter man lenge nok i litteraturens gjemmer, vil man finne at forfattere som Vladimir Nabokov, George Orwell, Albert Camus, Harold Pinter og Martin Amis alle har skrevet om fotballen. Våre egne fotballforfattere, Dag Solstad og Jon Michelet, får i disse dager selskap av Anne Holt og Ketil Bjørnstad. Men i engelsk litteratur har denne idretten generelt vært lite omtalt, antagelig på grunn av dens assosiasjon med arbeiderklassen.

Det kan se ut som om Nick Hornbys bok «Tribunefeber» (1992) gjorde mye for å forandre på dette. I selvbiografisk og selvironisk form skildret Hornby en middelklassemann med fotball på hjernen, og boken har vært med på å gjøre sporten akseptabel for nye grupper. Mange av etterligningene som har kommet i kjølvannet av Hornbys suksess, er heller bleke. Men mannlige besettelser av forskjellige slag har blitt et moteemne i Storbritannia.

Forfatteren og kritikeren D.J. Taylor hevdet nylig at fotballen tilbyr ideelt litterært råstoff. Litteratur om fotballen hører naturlig hjemme i den store genren av romantiske og eventyrpregede fortellinger (den dreier seg om drømmer og ønsketenkning), og den inneholder ingredienser som menneskelig kontakt, arbeiderklassens sosiale ambisjoner og en form for moralsk kamp. Det er bare til å undre seg over, mente D.J. Taylor, at det til nå har vært få seriøse forfattere som har behandlet sporten.

Dagens britiske fotballforfattere river på beste postmodernistiske vis ned skillelinjene mellom det som tradisjonelt har vært høy- og lavkultur. I et nytt litterært tidsskrift viet til fotball, Peffect Pitch, finner man kjente romanforfattere, essayister og poeter blant bidragsyterne.

Én forfatter tviler på om Dennis Bergkamp kan ha lest Milan Kunderas «Tilværelsens uutholdelige letthet» og håper lagkamerat Tony Adams anbefaler boken til ham. En annen vurderer fotballspilleren selvbiografier (en heller neglisjert genre) og påpeker at selv om Paul Gascoigne hadde kunnet skrive som John Updike ville ikke det gjort ham til en bedre fotballspiller (man kan dog innvende at Updike nok er i bedre fysisk form enn Gascoigne for tiden).

Som om fotballforfatterne føler behov for intellektuelt å legitimere sin virksomhet, finner man uhøytidelige henvisninger til for eksempel filosofen Nietzsche og geometriens far, Evklid, i de siste litterære forsøk på å gripe fotballens mysterium.

I fotballens hjemland vil den planlagte innføringen av betal-TV og en mulig europeisk superliga føre til at idretten antagelig blir enda vanskeligere tilgjengelig, og at polariseringen mellom noen få rike storklubber og de andre blir forsterket. I tillegg blir grasrotarbeidet svekket etterhvert som ressursene forsvinner fra småklubbene i lokalmiljøet.

Bakgrunnen for middelklassens overtagelse av fotballen er forbundet med sosiale trender i det engelske samfunn. Moderniseringen av Storbritannia har ført til større velstand, men også til større ulikheter. Mens middelklassen har vokst, har avstanden mellom flertallet i befolkningen, og en marginalisert arbeiderklasse blitt større. Det er denne siste gruppen, som i økende grad føler seg utstøtt og uten muligheter i det britiske samfunnet, som nå klager over at selv deres egen idrett blir tatt fra dem. Når middelklassens mer ustadige smak måtte forandre seg, kan det hende at fotballens ledere vil finne det vanskelig å vinne tilbake tilhengerne som trofast støttet dem gjennom gode og dårlige tider - og som de nå er iferd med å prise bort fra Englands fotballstadioner.

Én mulig vei videre er å argumentere for at fotballen ikke behøver å være helt overgitt det frie marked. Der FA har sviktet sitt ansvar har regjeringen faktisk en mulighet til å handle. Det har blitt hevdet at den intense lokale lojalitet som preger engelske tilhengerens forhold til fotballklubber gjør at disse i praksis opererer som naturlige monopoler, og dette rettferdiggjør en viss offentlig inngripen, for eksempel for å sikre at viktige kamper vises på de mest tilgjengelige TV-kanalene og at billettprisene holdes på et rimelig nivå. Labour kom til makten med et charter for fotball. Der hevdet man at sporten hadde beveget seg i en gal retning og at noe måtte gjøres for å redde fotballens fortsatte funksjon i lokalmiljøene. Nok en gang vil testen bli om Labour makter å innfri sine fagre løfter.