Trio sjalusi

- Forbindelsen mellom Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Georg Brandes var som et trekantforhold spekket med sjalusi og misforståelser. Det ligger en mengde sprengstoff i dette forholdet som man ikke har vært tilstrekkelig oppmerksom på tidligere.

Ordene tilhører Per Dahl, universitetslektor og leder for det store Brandes-arkivet ved Universitetet i Århus. Der leder han blant annet arbeidet med en samlet utgave av Georg Brandes' internasjonale korrespondanse. Denne uka er han i Oslo for å sette seg nærmere inn i Brandes' brevveksling med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Torsdag holder han også et foredrag ved Senter for Ibsenstudier, der forholdet de tre litterater imellom står i sentrum.

- Francis Bull utga på 1940-tallet en samling av Bjørnstjerne Bjørnsons brev, der også korrespondansen med Georg Brandes er tatt med. Nå viser det seg imidlertid at Bull her har utelatt enkelte passasjer - til dels avgjørende utdrag. Det er vanskelig i dag å si hva som er bakgrunnen for denne redigeringen. Men det kan virke som om det har bidratt til å dekke over spenningsforholdet mellom de to - og mellom Ibsen og Bjørnson.

- Hva gikk dette spenningsforholdet ut på?

- Poenget er at hver gang Brandes hadde et godt forhold til den ene av nordmennene, så ble forholdet til den andre dårlig. For eksempel hadde han et svært nært og godt forhold til Ibsen fram til midten av 1870-tallet, før det kom til et brudd som varte i om lag fem år. Årsaken var at han i denne perioden knyttet nære forbindelser til Bjørnson. Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde et anstrengt forhold livet ut, et forhold som vekslet mellom nærhet og avvisning. Georg Brandes' program var jo å forene disse to egoene i en naturalistisk falanks - de to foregangsmennene for «det moderne gjennombrudd». Men den personlige kjemien var altfor komplisert til at han lyktes med denne sammenføringen.

- Men hvem av disse to var det egentlig Brandes gikk best sammen med?

- Forholdet hans til Henrik Ibsen var tett og fortrolig livet ut - bortsett altså fra enkelte, viktige avbrudd. De to satte tydelig pris på hverandres selskap, og utfylte hverandre også fint som typer. Den utadvendte, dominerende Brandes, og den tause, innelukkete Ibsen. Georg Brandes var fascinert av Ibsens person, og så ham som en eksponent for den «aristokratiske individualismen» han selv var så tiltrukket av.

Når det gjaldt Brandes og Bjørnson, kjølnet den gjensidige fascinasjonen langt hurtigere. De to gjenkjente nok sin egen tvetydighet og ambivalens hos den andre, noe som gjorde dem usikre på hverandre. Allerede på begynnelsen av 1880-tallet hadde Brandes tydeligvis gitt opp Bjørnson som alliert i åndskampen. Og det endelige bruddet kom med den voldsomme moralfeiden og avisduellen i 1887.

- Det eksisterte vel også reelle, politiske motsetninger de tre imellom?

- Selvsagt, og de to landflyktige Brandes og Ibsen hadde nok en langt mer individualistiske innfallsvinkler til samfunnsspørsmål enn demokratiforkjemperen og folketaleren Bjørnson. Brandes og Ibsen hadde nærmest revolusjonære, anarkistiske programmer, mens Bjørnson hele tida hvilte i en nasjonal demokratiforståelse. Forholdet mellom ener og masse er et viktig skisma i relasjonene mellom de tre. I tillegg kommer at Bjørnstjerne Bjørnson hele tida var dypt skeptisk til Brandes' uttalte ateisme. Henrik Ibsen, på sin side, hadde ingen problemer med det.

- Hvor viktig ble Georg Brandes' litterære fortolkninger for samtidas forståelse av de to dikterne?

- Brandes' Ibsen-fortolkninger var skoledannende - men også blokkerende for andre innfallsvinkler. Særlig de to store Ibsen-essayene fra 1868 og 1883 ble viktige. Her skrev han med store bokstaver Ibsen inn i en naturalistisk tradisjon. Men Brandes' store begrensning var hans biografiske innfallsvinkel. Egentlig passet den langt bedre på Bjørnson, men han på sin side fryktet en altfor eksplisitt biografisk nærlesning av sitt arbeid. Han hadde nemlig langt mer å skjule enn sin dikterkollega Ibsen.