Trist, men sant

HAUGESUND (Dagbladet): Margreth Olin har laget dokumentarfilmen «Dei mjuke hendene» og det vil hun helt sikkert få kjeft for. - Det er kanskje ikke pent, men sånn er det, sier hun.

«Dei mjuke hendene» er en uvanlig nærgående kinodokumentar om livet på aldershjem.

Av TRYGVE AAS OLSEN

Det som kanskje ikke er pent, er gamle mennesker som skrumper inn både i kropp og sjel, for til slutt å visne hen og dø.

Det er ikke mye Olin ikke har satt kamera på under sine besøk blant pensjonærene på Sandeheimen i Vestfold. «Dei mjuke hendene» er en uvanlig nærgående kinodokumentar om hvordan livets siste år kan være når man bor på aldersheim.

Olin har invitert politikere og verdikommisjonen til premieren.

Lytte til eldre

- Politikere forholder seg alltid til «saken», til penger og bevilgninger - jeg vil at de skal prøve å se menneskene, og lytte til dem, sier regissøren.

Margareth Olin er, i likhet med festivalaktuelle Torun Lian, ikke blant dem som lager film bare fordi det er moro. Hun lager film fordi hun vil fortelle oss noe hun synes er viktig.

Og det er:

- At man må slutte med forsøkene på å løse problemene med å bli gammel. De kan ikke løses. Vi blir gamle og kanskje har vi da mistet det meste vi hadde - ektefelle og hjem - og kanskje var ikke livet så godt likevel når vi tenker tilbake på det.

Det vi da trenger er noen å holde i handa, det er ikke enerom eller dusj hver dag.

Ytringsfrihet

Men på Sandeheim, som på sikkert mange andre steder, blir sorg møtt med medisiner. Olin viser oss hvordan de eldre dopes ned - enten de vil eller ei - og hun mener en av årsakene til en praksis hun mener skyldes at vi som ikke ennå har møtt livskvelden, er livredde for å se hvordan det er.

- Vi skjemmes over det å være gammel.

- Men hva forandrer du om du viser oss en 90-åring naken?

- Det jeg gjør er å gi en gruppe mennesker ytringsfriheten sin tilbake.

- Noen vil si at du ytrer deg for sterkt?

- Det verste jeg hører er at folk skal beskyttes mot seg selv. Jeg kunne adri ha laget denne filmen hvis jeg ikke kjente de jeg filmet og hadde tillit hos dem, sier Margreth Olin.