Trollmannen fra Ås

Terje Kristiansen kunne sikkert tjent godt på å skrive boka «Gift med Vibeke». Men først kommer nok 'Høvdingen II', med motorsagen høyt hevet. I full 3D på en Imax-kino nær deg.

Av ANDREAS WIESE

-Er det du som spanderer?
Alt som trengs er et nikk. Så glimter det vilt og lystent i Terje Kristiansens øyne. Fingrene løper løpsk nedover menyen. Det er så mye han har lyst på. Det har det alltid vært. -Ta med to kredittkort, sa en venn. Han hadde fått føle Terjes vinsmak på pungen.
Det er alltid frydefullt forferdelig for mye med Terje Kristiansen. Bare ta utseendet. Han ser ut som en folkefiende på speed. Som en sirkusdirektør i en Fellinifilm. Han ser ut som han kunne vært gift med Vibeke Løkkeberg. Hvilket han altså er. De to er «The Beauty and the Beast», inkarnert og dubbet til norsk. Som en machotøffel og en sart diktator har de surret seg sammen i sann symbiotisk lykke. I et kvart århundre har de elsket hverandre, samme hva andre har sagt.
Så er det pengene,da. Og husene. Hyttene og slottene. Og kranglene! Og rettsakene. Innimellom noen filmer. Hadde ikke Kristiansen og Løkkeberg eksistert, hadde vi i avisene vært nødt til å dikte dem opp. Men den jobben har de to hjelpsomt tatt selv.
På kveldens visittkort er Terje Kristiansen administrerende direktør. Eller CEO, som han ivrig viser at det står på kortet. Chief Executive Officer. Det liker han best, for 'det lyder så bra'. Mens fru Vibeke har kjempet for sin kunst, sin integritet, sin 'Sankthansnatt' og sin datter, har Kristiansen vært travelt opptatt med å sy blinkende stjerner i taket på Oslos nye effektkino, Panasonic Imax. Får han ikke lenger lov til å produsere fem timer lange filmer, skal de i hvertfall være 15 meter høye. Ingen filmer bredere en Kristiansen! Nå skal åtte saler daglig fylles til med folk som vil betale hundre kroner billetten for 50 minutter med skolefjernsyn fra gulv til tak. Dette prosjektet har han fått flere styrerom med slipsherrer til å satse femti millioner på.
-Likte du det ikke? Vi slipper barn inn billigere.
-Filmformatet passer ikke alle slags film?
-Nei, jeg pleier å si at speiderbevegelsen egner seg for Imax. Det er et veldig rent medium. Og så skjer det noe med jeg-et når du ser Imax. Når du sitter foran det store lerret blir jeg'et bare en liten fillegreie. Det forsvinner.
Det må sannelig være en sterk opplevelse for Terje Kristiansen. Han setter nødig sitt lys under en bøtte.
Man har beskyldt Vibeke Løkkeberg for å benytte seg av familien i sine filmer. Det gjorde ikke Terje Kristiansen. Han holdt filmen sin mer for seg selv. For vi vet ikke akkurat når manusforfatter Terje Kristiansen kom til produsent Terje Kristiansen med «Høvdingen», men sikkert er det at regissør Terje Kristiansen tente. Og som produsent stakk Terje Kristiansen aldri kjepper i hjulene da regissør Terje Kristiansen forlangte skuespilleren Terje Kristiansen i hovedrollen. Til slutt, da kinosjef Terje Kristiansen satte opp filmen, hadde kultursjefen i Ås ingen innvendinger. For hvorfor skulle nå Terje Kristiansen ha det?
-Jeg var vel 14 ganger på rulleteksten. Vibeke var bare tre. Det er min akilleshæl. Jeg overdriver.
-Sier du det?
-Alltid gjort det. Da «Løperjenten» skulle ha premiere leide jeg inn fem krigsskip fra Marinen. Marinen! Det var jo en seriøs film. Da jeg fikk produksjonsstøtte til «Høvdingen» leide jeg Statsråd Lehnmkuhl og inviterte alle som var i nærheten på fest, fordi jeg syns det var så hyggelig.

Kristiansen synes fortsatt det er hyggelig å invitere. Denne kvelden har han to bord på Theatercafeen. Et bord på venstre side, der styreformannen spanderer og alle venter på Kristiansen, og ett langt nede på høyre, der han intervjues av Dagbladet. I løpet av kvelden viser det seg at han har et tredje bord på Le Canard. Der sitter den kunstneriske lederen for Latvias Symfoniorkester og tror han skal spise middag med Terje Kristiansen. Han drøyer tiden med cola og Irish Coffee. Det får han på huset. Betjeningen kjenner nok CEO Kristiansen.
-Hvordan blir man en ekte Terje Kristiansen?
-Jeg er født i Porsgrunn. Så flyttet vi til Skien da jeg var åtte. Min far var ingeniør og konstruktør for Beha fabrikker. Han bygget det første norske kjøleskapet. Så fant han opp den norske komfyren. Han var veldig kreativ.
Det er ikke til å tro, men Kristiansen mor er faktisk utdannet frisør.
-Når ga hun deg opp?
-Hun la opp da hun giftet seg. Da bestemte hun seg for at det å være husmor var et yrke. Det husker jeg som veldig positivt. Som barn gikk jeg på Frelsearmeens søndagskole. Jeg fikk flest stjerner i boka og vant premie. «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» het boka. Den var sponset av Unilever og var om Sunlightsåpens historie. Jeg har den ennå. Ellers stod jeg opp klokka halv fem hver morgen og gjorde lekser gjennom hele gymnastida. Det var nok da jeg utviklet mine mer maniske trekk.
-Hvorfor så tidlig?
-Fordi jeg skulle bli konsertpianist.
-Støttet noen deg i det?
-Mine foreldre aksepterte det liberalt og mildt, selv da jeg annonserte at jeg for å utvikle mitt talent dessverre måtte stenge stuen hele uken. Der øvde jeg i tre år, hver eneste dag fra klokka halv tre til ti, før jeg la meg. Så stod jeg opp halv fem igjen. Etter tre år så jeg på pianolæreren med spenning og spurte henne hva hun syntes. Hun sa: Terje, du vil alltid være en god nummer to. Det kaller jeg en drepende replikk.
-Hvordan var det med den romanen du fikk refusert?
-Da var jeg 22 år gammel og studerte idehistorie. Jeg har den ennå. Konsulenten skrev at «Når det har tatt to år å komme med en uttalelse, er det ikke nødvendigvis på grunn av konsulenten»
Men trøst kom. Terje Kristiansen kan fortelle at han fikk utrolige 1.2 på sin idehistorieeksamen, og det på en oppgave om sammenhengen mellom kvantefysikk og moderne franske romaner.
-Var det kravet for å bli kinosjef i Ås?
-Min svakhet er at jeg aldri kan la være å se om det finnes en større opplevelse bak neste fjell. Jeg har en stor helt. Askeladden. Han er alltid tilstede i øyeblikket. Det er det jeg beundrer mest med Vibeke, det som gjør at jeg på en eller annen måte aldri blir ferdig med henne. Hun er alltid akkurat der hun er. Jeg pleier å si at et bedre korrektiv til mine maniske egenskaper har jeg aldri møtt. Hun tør å si nei.
-Ja, det virker sånn.
-Ja, og så mener hun det.
-Ja, det virker sånn også.
-Det kostet henne over en million nå, å velge Tonje. Hun ante ikke noe om den klausulen. Det er det med Vibeke at ingen turde si sannheten. De er så redd hun skal bli sint. Da de fakset henne det tilsagnsbrevet, så jeg hvordan hele systemet hennes raste sammen. Hun skjønte hele tragedien umiddelbart. For hun visste at hun ikke kunne velge annerledes.
-Løkkeberg er kjent for å bruke familien -
-Hun gjør ikke det! Jeg er mye verre! Jeg kan ikke huske når Vibeke har valgt familie -
-Hun har da hatt deg som produsent, og har vitterlig brukt datteren -
-Hun forkastet Tonje til Løperjenten. Det var en sterk opplevelse for Tonje, hun var seks år. Men slik er Vibeke, nådeløs. Tror hun ikke på deg, så tror hun ikke på deg. Det kunstneriske kommer alltid først.
Har du sett mange «Hjemme hos»- reportasjer med Kristiansen og Løkkeberg, skyldes det ikke at de er spesielt åpne. Det skyldes bare at de har så mange hjem. Et kråkeslott på Ås, et godt kvart mål med leilighet på Frogner, et småbruk eller landsted på Hvaler, et tun i Valdres og et gods i Italia. Hittil, da.
-Hvordan har det seg at alle som lager spillefilm i Norge får så pene hus?
-Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg har tjent en bøtte penger på filminvesteringer. 'Moskitokysten', 'Mio Min Mio', 'Tilværelsens uutholdelige letthet'. Slike filmer.
-Men hvordan har det seg at du er så mye flinkere til å kjøpe hus enn å selge dem?
-Jeg har et ulykkelig forhold til hus og hjem. Vibeke kan vende tilbake til sin barndom, men mitt barndomshjem er i dag blitt et supermarked. Jeg trenger noen barduner i min ellers noe ekshibisjonistiske virksomhet. På Ås ligger alle filmene, alle avisutklippene, hele greia. Jeg kan ikke selge det. Frognerleiligheten er som å bo på et praktfullt hotell i byen.
-En 270 kvadratmeters hotellsuite?
-Og så er det Hvaler. Det kjøpte vi da Vibeke sa hun hadde fått nok, etter å ha bodd tolv år i en kornåker på østlandet. Hun er fra Vestlandet, hun måtte se sjøen. Toscana var en rent emosjonell beslutning.
-Men fjorten soverom med bad?
-Jeg viste jo ikke at huset var på åtte-ni hundre kvadrat! Jeg hadde aldri sett det. Jeg hadde jo aldri vært i Italia. Jeg kjøpte en ruin av et fjøs for 230 000.
-Og pusset opp for to-tre millioner?
-Det er min akilleshæl. Når jeg er i gang med noe gjør jeg det skikkelig.
-Hvor mye koster det å leie godset?
-40 000 i høysesongen. Det blir en god forretning.
-Dine døtre eier 99 prosent?
-Bedre at de sitter på det enn jeg. Jeg har ikke noe eiendomsbehov. Jeg trenger bare bruksretten, jeg.
-Hvor manisk er du egentlig, på en skala fra null til ti?
-Jeg nærmer meg nok farlig åtte. Kanskje åtte og en halv. Selv opplever jeg meg nok som en mye mer sjenert fyr enn det burleske bildet av meg som dukket opp etter 'Høvdingen'. Men folk fikk en aha-opplevelse der jeg løp rundt med motorsaga. Det traff en arketype.
-Du skrev filmen 'Høvdingen 2', men fikk ikke støtte?
-Det var etter 'Måker'. Jeg manglet troverdighet.
-Og nå er 'Sankhansnatten' stoppet. Er det slutt nå?
-Mange lurer sikker på hvorfor vi ikke bare selger noen hus og lager filmen.
-Ja?
-Selv om vi solgte alt vi eide hadde vi ikke hatt nok, så mye koster det å lage film i Norge.
Kristiansen tar en ørliten pause.
-Men jeg er ikke fremmed for å prøve.