Tynn oppfølger fra Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen har tidligere skrevet to praktfulle bøker om Elling. Synd at forfatteren nå flater ut med en likegyldig oppfølger.

AV LINN ULLMAN

Jeg synes det er synd, fordi boka ikke krever mer av meg enn at jeg har lest og likt de to foregående romanene om den norske raringen Elling. Den første av de tre romanene, «Utsikt til paradiset» (1993), er et bitende trist og satirisk portrett av iscenesetteren, sosialdemokraten og reddharen Elling. To år seinere kom «Fugledansen», også den et originalt, om ikke like djervt, stykke prosa. Begge romanene er ustyrtelig morsomme, kanskje fordi det ligger et stort og vondt alvor bak dem; et skeivt blikk både på mennesket og sosialdemokratiet. De største humoristene er som kjent dypt alvorlige, det er ikke vitsing de holder på med, dette vet Ambjørnsen.

Suksessen var i alle fall et faktum, og Brageprisen kom som en ekstra kremtopp på kaka.

Pliktløp

«Brødre i blodet» er den glade epilog, et slags siste kapittel om hvordan det gikk med Elling, nærmest et pliktløp. Elling har flyttet fra galehusets kjente rutiner, til en trygdeleilighet i Kirkeveien i Oslo. Han er ikke alene. I leiligheten bor også Kjell Bjarne, Ellings første ordentlige venn, like skrullete som han selv - men på en annen måte. Sammen møter de livets små og store utfordringer, Kjell Bjarne blir forelsket i en gravid dame, og Elling blir kjent med en underlig gammel mann, en poet som visstnok var lovende på 70-tallet. De drar på kafé, på hyttetur, kjøper sparkebukser, går på fylla, lærer seg å kjenne ansvar for sine medmennsker etc., etc. I det hele tatt: Elling og Kjell Bjarne utvikler seg til å bli noen riktig trivelige kjernekarer, og takler ethvert livsproblem med glans. Veien fra angst til normalitet er gullkantet, nærmest idyllisk. Det sosialdemokratiske Norge er på ingen måte så ille som man skulle tro, og den kritiske, til tider beksvarte undertonen fra de foregående bøkene er borte. Visst er «Brødre i blodet» både sjarmerende og artig, profesjonelt skrevet og lett å lese, men det store partituret mangler: Ingen ting å være redd for, ingen motstand, ingen overraskende stup, ingen uventede vendinger, og nettopp derfor blir jeg så skuffet.

Idyllisere

Spørsmålet jeg stiller meg er: Hvorfor er det så viktig for Ambjørnsen å idyllisere tilværelsen? Hvorfor ser han det plutselig som sin oppgave å framheve det positive, det normale, det hverdagslige, og det trygge - alt dette som han har sådd tvil om i sine tidligere bøker om Elling? Trodde han at leserne lengtet etter en «happy ending»? Jeg gjorde det i hvert fall ikke. Oppbyggende litteratur finnes det mer enn nok av, og til tider renner «Brødre i blodet» nærmest over av tilforlatelige episoder om mennesker som mestrer livene sine.

I og med at romanen spiller på noen ganske få strenger - det vil si en ganske tynn handling ispedd en og annen artig iakttakelse - blir henvisningene til tidligere bøker bare slitsomme. Ambjørnsen synes å forutsette at man har lest «Utsikt til paradiset» og «Fugledansen», men legger pliktskyldigst inn et og annet forklarende tilbakeblikk for å binde det hele sammen. Det hadde han ikke behøvd å gjøre. Det eneste denne romanen har til felles med de to andre, er hovedpersonenes navn. Tematisk, språklig og fortellermessig befinner «Brødre i blodet» seg i et helt annet rom.

Forføre

Det er synd når en såpass allsidig og overraskende forfatter som Ingvar Ambjørnsen tar den lette veien, og skriver en fiks ferdig, ukomplisert, gjennomlyst, og markedstilpasset roman som «Brødre i blodet». Det er alltid synd når en forfatter kjenner seg forpliktet eller lar seg forføre av fristelsen til å følge opp en suksess - dersom ingen annen nødvendighet for å skrive boka er til stede. I slike tilfeller bør særlig forlagene, i dette tilfellet Cappelen, fungere som gode litterære rådgivere. Ikke bare gode markedsanalytikere.

«Brødre i blodet» er ingen storslått fiasko, der noe tross alt har stått på spill. Slike fiaskoer kan det stå respekt av. «Brødre i blodet» er en enkel gjennomsnittsroman, ganske velskrevet og til tider sentimentalt rørende, men like fullt forglemmelig. Slike romaner behøver ikke Ingvar Ambjørnsen å skrive.