Umistelig arv på auksjon

I går ble Edvard Munchs portrett av Henrik Ibsen på Grand Café fra 1898 vist for publikum i Astrup Fearnley-museet. Kanskje var det også siste gang norsk offentlighet hadde adgang til å se dette kulturelle klenodiet og makeløse maleriet.

  • 30. juni går bildet av dramatikeren i det mørke kafélokalet - og med ryggen vendt mot vinterlige Carl Johans gate - under auksjonshammeren, og det skjer nok i en økonomisk opphetet atmosfære hos Sotheby's i London. Munch-maleriet vil neppe skape den største temperaturen i lokalet, ettersom det bare er estimert til en pris på mellom seks og åtte millioner kroner - det samme som en liten gouache av Gauguin. Kokepunktet kommer nok når budene starter på Modigliani-portrettet av den eksilpolske Montparnasse-bohemen Baranowski eller impresjonisten Monets motiv av den japanske brua i Giverny, som forventes å komme opp mot det tidobbelte.
  • Noen norske investorer kommer helt sikkert til å være til stede eller ha sine representanter til stede - ettersom prisantydningen på Munch-bildet bare ligger på det mang en aksjemekler her hjemme håver inn i løpet av et år. Derimot er det vel høyst usikkert om noen representant fra den norske stat eller Oslo kommune vil se det som sin selvsagte plikt å sørge for at maleriet havner i offentlig eie her til lands. I alle fall merket ikke Sotheby's norske representant noen interesse fra slike hold under den lukkete visningen av portrettet onsdag kveld, da Munchmuseets direktør Arne Eggum foredro om historien bak bildet.
  • Eggum var en av de ansvarlige bak utstillingen «Munch og Frankrike» i 1991- 92, da Ibsen-portrettet utgjorde et av hovedverkene i den markante mønstringen på Tøyen og i Musée d'Orsay i Paris. I sistnevnte museum fins for øvrig det franske motstykket til Munchs maleri - Edouard Manets 30 år eldre portrett av Émile Zola. I kulturnasjonen Frankrike har Manets profilportrett sin selvsagte plass i landets nasjonalgalleri over 1900-tallets kunst.
  • Den kunstneriske konstellasjonen av våre verdensnavn - Ibsen og Munch - er som Manets maleri et ikon, og burde like selvfølgelig høre hjemme i en norsk institusjon som Munchmuseet eller Nasjonalgalleriet. Nå risikerer vi at oljenasjonens myndigheter skusler bort umistelig kulturarv.