Universitetets ambisjoner

Har studentene erkjennelseslyst?

  • Den nye universitetsdebatten i Dagbladets spalter har vist at det er skjedd mye positivt for Universitetet i Oslo siden Gudmund Hernes tok initiativet til den forrige debatten under overskriften «Kan man ha ambisjoner i Norge?». Rett nok er det kommet enda flere studenter, antakelig også mange som verken er motivert eller har evner for et langvarig akademisk studium. Men spørsmålet om vitenskapelige ambisjoner som Hernes stilte, dreide seg om forskningskvalitet. Og da er det mye som tyder på at Universitetet i Oslo fortsatt i det store og hele er en middels god institusjon, dessverre i likhet med de andre universitetene våre.
  • Det henger dels sammen med at universitetet i en lang periode ble pålagt å ta imot arbeidsledig ungdom. Men det henger først og fremst sammen med at myndighetene ikke har gjort universitetet til den undervisnings- og forskningsinstitusjonen som Hernes etterlyste. Det ville nemlig ha krevd større bevilgninger og helst færre studenter, slik at undervisningen kunne ha blitt bedre og mer effektiv og universitetslærerne kunne ha hatt bedre muligheter til å drive forskning.
  • Det bevilges mye penger til høyere utdanning og forskning i Norge, men midlene spres utover mange institusjoner uten hensyn til kvaliteten på det samfunnet får igjen. Forskningspolitikk er også distriktspolitikk. Nå lover undervisningsministeren doktorgradsstudier til Stavanger samtidig som han kommer i konflikt med Stortinget over ekstrabevilgninger fordi han har spredt dem på høgskolene i stedet for på Universitetet i Oslo. Spillet om forskningspenger er som spillet om veibevilgninger: Det er alltid lett å skape allianser for midler til distriktene, mens Oslo-benkens politikere blir skviset ut.
  • En av kandidatene ved rektorvalget i Oslo nå i høst, Christian Hald, sa nylig i et radiointervju at hvis han blir valgt, vil han flytte rektorkontoret ned på Løvebakken og inn i Akersgata. Det viser at han har grepet poenget når det gjelder kampen om pengene: Den fordrer tilstedeværelse både i de politiske korridorene og i mediene. I dag har ikke politikerne etterkrigstidas overbevisning om kunnskapens nøkkelrolle i samfunnsutviklingen. Det må de få hjelp til.