Van Morrison Irlands motvillige stjerne

Av TERJE MOSNES

«George Ivan Morrison» forkynte den protestantiske presten i Belfast en seinsommerdag i 1945. «The Belfast cowboy», tilføyde The Bands avdøde Richard Manuel med varig virkning mange år etter. For en internasjonal kjerne av beundrere er han Van the Man - Irlands mystiske, motvillige rock-ikon gjennom mer enn 30 år.

«If I ventured in the slipstream between the viaducts of your dreams...»

Høsten 1968 utkom Van Morrisons tredje LP, «Astral Weeks», i USA. Da den engelske utgivelsen fulgte ett år seinere, hadde tittelsporet, med sin billedsterke åpningslinje, og den påfølgende, delvis selvbiografiske «stream of consciousness» i «Cyprus Avenue», «Ballerina» og «Madame George» allerede kult-forklart den sinte rockeren fra Them («Baby Please Don't Go», «Here Comes the Night», «Gloria») og popartisten med den fengende «Brown Eyed Girl». «Astral Weeks», utypisk akustisk med fløytisten John Payne og etablerte jazzmusikere som bassisten Richard Davis og trommeslageren Connie Kay i det løse, jam-aktige kompet, fanget opp to viktige elementer: Jazz-/rhythm and blues-saksofonisten Van Morrisons ambisjon om å frasere vokalt som en improviserende jazzblåser, og selve tidsånden. 1968 var hippietid og høysesong for både indre reiser og mer jordnær transport, og mer enn én sliten, psykedelisk dekorert VW-buss

fikk navnet «the Van Morrison» på sin vinglete valfart mot øst, skakklastet av astrale weekend-turister svøpt i hår, batikk og frynser og med Morrisons poetiske strømvirvler som åndelig niste.

FOR DEN UNGE BLUES- OG JAZZENTUSIASTEN i 50- og 60-årenes Belfast hadde USA og den amerikanske musikken vært både drømmen og målet og helt overskygget den hjemlige musikktradisjonen. I god irsk tradisjon forlot han hjemlandet i ung alder og ble for en periode bofast i USA. Den folkesky mannen, allerede med rykte for å være et iltert intervjuobjekt, giftet seg med sin kaliforniske skuespillerskjønnhet, Janet Planet («Ballerina»), og flyttet til Woodstock tidlig i 1969. Nye sanger skulle skrives, og den lille musikeroasen et stykke utenfor New York virket som et sted fjernt fra verdens mas og jag.

Et halvt år seinere er Woodstock mål for busslast på busslast av Instamatic-bærere fra alle verdenshjørner og Morrison/Planet tar med seg datteren Shana til California. Der blir tosomheten for tung for Planet, og i 1973 ender forholdet i bitter skilsmisse med obligatorisk kamp om foreldreretten. Strømmen av nye plater stilner likevel ikke. I oktober tar han tre uker ferie i Irland, og opplever at møtet med røttene inspirerer fram en rekke nye sanger som blir til albumet «Veedon Fleece» ('74). I de neste årene blir tekstene mer og mer preget av eksistensielle spørsmålsstillinger og mystisistiske funderinger, framført i rapsodiske verbale haranger, helt til «No guru, no method, no teacher» ('86) gjør det eksplisitt klart at Morrison ikke skal tas til inntekt for noen bestemt lære eller trosretning. Et par år etter vender han tilbake til de britiske øyer, der han nå har hus flere steder.

VAN MORRISON OG THE CHIEFTAINS, den irske folkemusikkens fremste internasjonale stjerner, TOK I 1988 opp et samarbeid som skulle gi ekko i form av både konserter, TV-programmer og CD-en «Irish Heartbeat». Tittelsporet gir mening til forfatteren Shay Healeys karakteristikk av Morrison: «Han har smeltet den irske balladen inn i den amerikanske soul-tradisjonen».

Det er ganske presist formulert om den temperamentsfulle stjernen som har erklært seg «uinteressert i pop og rock», og ved et tilfelle snerret til publikum som ba om «Brown Eyed Girl»:

«I'm a soul singer. I sing soul songs. Blues. Fuck the pop charts. I don't have to play Brown Eyed Girl.»