Ytringsfriheten og overvåkingen

Da Justisdepartementet i 1993 tok initiativet til en historisk undersøkelse av «norske overvåkings- og etterretningsmyndigheters samarbeid med bl.a. politiske organisasjoner/miljøer i etterkrigstiden», var det bl.a. for, om mulig, å unngå at Stortinget satte i gang sin egen gransking av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere.

«På et punkt er det grunn til å sette spørsmålstegn ved de bærende holdninger hos forfatterne av overvåkingshistorien. Det gjelder deres behandling av ytringsfrihetsperspektivet i bred forstand.»

Av HELGE SEIP

De to faghistorikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen hadde imidlertid ikke kommet langt, før Stortinget nedsatte sin egen Lundkommisjon. Den innstillingen har vært studert og diskutert med virkninger som til tider skapte politisk dramatikk og statsrådskifte underveis. De to bindene som nå foreligger fra faghistorisk hold, gir en utfylling og dypere behandling av spørsmålene. Med sine over 1130 sider gir de to bindene om «Den hemmelige krigen. Overvåkingen i Norge 1914- 1997» både en langt bredere bakgrunn og dypere innsikt i betydningen av de nasjonale og internasjonale forutsetninger over tid for overvåkingstiltak som de fleste i prinsippet har ment man har hatt behov for. Striden gjelder i første rekke i hvilke former og hvor langt. I denne sammenhengen er det også nødvendig å se spørsmålet om egen utbygging av norsk overvåking på bakgrunn av at alternativet i praksis hadde blitt en ganske annerledes omfattende virksomhet i Norge fra amerikanske og britiske overvåkere.

På et punkt må det imidlertid være grunn til å sette spørsmålstegn ved selve de bærende holdninger hos forfatterne av overvåkingshistorien. Det gjelder deres behandling av ytringsfrihetsperspektivet i bred forstand. Vi som levde og virket under vilkårene i den tids medieverden, følte unektelig at det fra tid til annen hadde det trangere i Norge enn f.eks. i grannelandene Danmark og Sverige. Regelmessig lesning av Politiken, Information, Dagens Nyheter, osv. bestyrket den følelsen. Når vi så får se i den nye historiske framstillingen om Norge at norsk overvåking hadde et svært direkte samarbeid med både «arbeiderpressen» og omtrent alle høyreavisene, pluss noen enkelte venstre-aviser, kan det lett gi et bilde av ytringsfrihet med påholden penn. Når man så samtidig ser at forfatterne en rekke ganger slår Dagbladet i hartkorn med kommunistpressen og bestrebelser for å fremme venstresosialistiske interesser, bringer det fram i erindringen et telegram som Dagbladets daværende politiske redaktør fikk fra en lytter etter et radioordskifte. Det åpnet med ordene «Brunvand var grumsete», og siktet til den daværende leder av Arbeidernes Pressekontor.

Når historikerne vurderer tiden fra 1917 i overvåkingsperspektiv, burde det ikke være vanskelig å erkjenne at i kampen for norsk demokrati under 1930-årenes utfordringer var Dagbladet den skarpeste og mest konsekvente motstander av totalitære tendenser. Ragnar Volds «Tyskland marsjerer» var en demokratisk marsjordre til politisk bevisst ungdom i kampen mot nazismen. At Oslo Unge Venstre, med god støtte i Dagbladet gikk med i Osloungdommens Spaniakomité (der Willy Brandt fra AUF forøvrig var leder) i 1936, kan undertegnede som samtidig komiteens yngste medlem bekrefte. Støtten til det demokratiske Spania under kampen mot Franco-fascismen later forøvrig ikke til å interessere Bergh og Eriksen nevneverdig. Selvsagt husker vi fra krigssommeren 1940 hvorledes norske kommunister var en belastning for motstandskreftene under tidlig okkupasjonstid. Et møte med representanten for NKU i den Spaniakomiteen vi hadde sittet sammen i to- tre år før, kunne da fortelle som hans syn at «jeg er enig med deg, men partiet har gått inn for en annen linje». Uttalelsen falt under en samtale foran «Arbeidernes Bok- og Papirhandel» i Youngsbakken mot slutten av juli 1940. Partilinjen var hevet over diskusjon.

Det er riktig at situasjonen på overvåkingsfronten var flytende etter krigen. Alternativet til en utvikling av både grupper med norsk heimefrontbakgrunn m.v. og etterretningsorganer fra andre land var en sterkere og mer samordnet norsk tjeneste i regi av politiet og militære myndigheter. At de to instansene under så ulike ledere som Bryhn og Evang kom i personlig motsetningsforhold som skapte hindringer for effektiv og forsvarlig innsats, er dokumentert til overmål. Likeledes at særlig Asbjørn Bryhn som leder for POT tidvis reagerte ytterst uheldig og i former som avgjort svekket inntrykket av dennes virksomhet. Det var ikke bare den ulykkelige Ingeborg Lygren-saken som demonstrerte dette.

Med erfaringer fra nær kontakt med - og i - Dagbladet under nesten hele perioden 1945- 65 var det til tider skremmende å merke en mistenkeliggjøring og direkte forfølgelse som for oss kjentes som trusler mot det frie ord. Da Haakon Lie i 1953 ga ut sin omstridte bok «Kaderpartiet», angrep undertegnede den i en kritisk anmeldelse, fordi forfatteren blandet sammen kommunistiske konspirasjoner og legitim politisk virksomhet fra andre hold. Å mistenkeliggjøre unge som dro på dugnadsinnsats til Tsjekkoslovakia i 1947, året for Sovjetunionens invasjon der, virket meningsløst. Man mintes faktisk Dagbladets oppslag av en tale av A. W. Brøgger fra 1938: Å juble over Münchenforliket er som å le over en åpen grav!

Det er neppe tvil om at journalist John Lager i november 1952 handlet ut fra aktverdige, sosialliberale motiver, da han fulgte opp kritikk mot den omfattende politiske overvåking og registrering av folk fra ulike miljøer. Selv opplevde undertegnede i en samtale med daværende statssekretær Olav Brunvand i Forsvarsdepartementet et utbrudd om at «du har vært oftere i Sovjet-ambassaden enn Haakon Lie!» som reaksjon på bokomtalen. Både som stortingsrepresentant og som redaktør fikk man jo mange ambassadeinvitasjoner. Min tommelfingerregel om å gå på rundt tredjedelen av tilstelningene avvek neppe større fra andre i lignende posisjoner. - Ikke minst i dag bør det være lett å se at heller ikke Norge slapp unna de mccarthyistiske strømningene som preget så mange land utover fra 1950-årene.

Sommeren 1963 hadde Dagbladet en verbal konfrontasjon med Asbjørn Bryhn. Dette var antakelig bakgrunnen for en hending som undertegnede fikk vite om atskillig senere. Bryhn hadde da på forhånd reagert sterkt på at Dagbladet redaksjonelt gikk inn for norsk assosiering med EF, ikke medlemskap - før de Gaulle slo igjen døra for slike søknader. Samme høst var jeg fra Foreningen Norden spurt om å være reisende hovedtaler under en «Norge-Vecka» i Finland. Blant medvirkende kunstnere var Robert Levin. Tolv- fjorten år senere hadde jeg en fortrolig samtale med direktør Veikko Karsma i finske POHJOLA-NORDEN. Som presidiesekretær i Nordisk Råd, 1973/77 i Stockholm, var jeg bl.a. opptatt av et forsøk fra sovjetambassaden der borte på å lage egne sammenkomster for vårt personale, noe vi naturligvis avslo. Karsma kunne da fortelle at han sommeren 1963 hadde vært oppsøkt av den norske ambassadør(!) i Helsingfors, som anmodet om at man skaffet en annen hovedtaler under «Norge-Veckan». Karsma, som forøvrig selv var aktiv sosialdemokrat og bl.a. hadde deltatt som valgmann under den dramatiske kampen mellom Fagerholm og Kekkonen om presidentverdigheten i Finland midt på 1950-tallet, avviste ambassadørens anmodning. Siden bakgrunnen for intermessoet ikke hindret kommunalministerstilling to år etter, er saken ikke undersøkt direkte i UD. De gangene hendingen har vært nevnt offentlig, har intet svar vært å se.

Eksemplene som her er nevnt, forsterker bildet av et overvåkingssystem som nok i sitt utgangspunkt har bygd på en ærlig vilje til å trygge rikets sikkerhet, men som gjennom en del av sine utøvere samtidig kom til å ramme holdninger til en så fundamental demokratisk grunnverdi som ytringsfriheten. At man senere - under den berømmelige Ikke-Vold-saken på 1980-tallet, som til og med endte med frifinnelse i Høyesterett - opplevde å se på nært hold gjennom Datatilsynet at Overvåkingen skaffet seg lister over abonnentene (!) på et lovlig blad, hører med i bildet. Likeledes at politiet den gang nektet å levere ut ordlyden på den domstolsbeslutningen ransakingen bygde på til Datatilsynet som sentralt personvernorgan. Det tjener til ros både for daværende riksadvokat og for Justisdepartementets departementsråd at de hadde andre holdninger til personvernkontrollen.

Det er fortjenstfullt at de to historikerne gjør så pass rede for samarbeidet mellom de nordiske overvåkingstjenester som Lundkommisjonen knapt hadde oppdaget. Man kunne likevel med fordel ha supplert med henvisninger til en del svensk og dansk litteratur om tilsvarende aktiviteter. Kommunisten Kurt Jacobsens bindsterke Aksel Larsen-biografi fra 1993 forteller en del om nordiske kommunisters sovjetlojalitet under Vietnamkrigen. Han beskriver også dansk medvirkning til å nedkjempe Furubotn-fløyen i Norges Kommunistiske Parti.

For to år siden utga to kjente danske pressefolk fra Politikens Hus, Per Michelsen og Mette Herborg, boka «STASI og Danmark». Den er avslørende om hvorledes DDR-regimet greide å plante artikler og stoff rundt i nordisk presse, og fikk demokratiske danske politikere til å medvirke i et totalitært spill uten å oppfatte rollen som «nyttige idioter». Den norske avisen forfatterne nevner er ikke Dagbladet. Derimot minner lesingen av boka Dagbladets daværende redaktør om et intermesso under den berømmelige U2-episoden i 1962. Da kom det et brev, postlagt i Bodø, uten avsender og følgebrev, og med et manuskript på gjennomslagspapir. Opplysningene ble ikke trykt, men papirene ble levert daværende formann i Stortingets utenrikskomité, som jo også hadde presseerfaring. Kanskje gikk det videre.

Striden om overvåkingsvirksomhet og offentlig kontroll med et lands innbyggere gjelder noen av de mest grunnleggende prinsipper og verdier i det demokratiet vi mente å kjempe for under krigen. Når to kjente historikere gir en så omfattende framstilling av norsk overvåking og overvåkingsdebatt, kunne man ha ventet noe mer direkte påvisning og drøfting av det dypere innhold i den ytrings- og informasjonsfrihet vårt samfunn har som et hovedmål. Å gjengi uttalelser om Dagbladet som «erkefienden» uten anførselstegn behøver naturligvis ikke bety tilslutning til påstanden. Men nettopp en manglende kritisk vurdering av formene for samarbeids- og etterplaprerholdninger som har preget deler av den hemmelige krigens tid, gjør at det står igjen et arbeid før verdivurderingen blir fullstendig og bildet av truslene mot det norske fellesskapet under denne formen for krig blir dekkende.