Bursdagen fra helvete

BOK: Laurent Mauvignier er både forfatter og billedkunstner. Han har skrevet en rekke bøker, men «Bursdagsfesten» – som ble nominert til den internasjonale Booker-prisen – er den første som er blitt oversatt til norsk.

Det er et strålende sted å starte.

I et forlatt og nedslitt hjørne av Frankrike ligger en liten grend utenfor en sliten by. Der finnes det tre hus. Et hus er forlatt og til salgs, men ingen vil kjøpe. I det andre bor en kvinnelig maler, som har rømt fra Paris for å få male i fred, alene med sin hund. I den siste tida har hun mottatt anonyme brev. De er ikke postlagte, men skjøvet inn under døra.

I det tredje huset, en bondegård, bor en overvektig bonde med sin vakre kone som han traff på nettet. Hun snakker aldri om sin fortid, og i dag feirer hun 40 år.

Mørke hemmeligheter

De to har en datter, en nydelig jente som nærmest har adoptert kunstnernaboen som en slags bestemor. Men alt er ikke idyll: Bonden elsker nok sin kone, men hun holder ham på stadig økende avstand. Han kan fyke opp i raseri, slik hans voldelige far pleide å gjøre. Og også han har sine mørke hemmeligheter: Det er ikke bare for å kjøpe inn til hennes bursdagsfeiring han skal til byen denne dagen.

Og hva er historien med datteren deres?

Ingenting er helt som det ser ut der ute på bygda, et forlatt stykke Frankrike som Mauvignier klarer å skildre som den billedkunstneren han også er.

Og så, samtidig, et annet sted ikke langt unna, sitter noen og planlegger en hevn. Som i et Ibsen-stykke får noen gjenstander på gården en ekstra synlighet: En kniv. Ei hagle på veggen. Jeg skal av hensyn til din framtidige leseglede ikke røpe detaljer, men her kommer overraskelsene akkurat når vi venter dem – og likevel klarer han å overraske oss.

Farlig fortid

Men Mauvignier har god tid. Han bygger opp sin fortelling element for element, detalj for detalj. For samtidig som dette er en intens thriller er det også en psykologisk roman, et dypdykk i mennesker som både er like spesielle og like alminnelige som oss selv. Og når fortida til slutt kommer og banker på døra, med en pistol diskret i lomma, har han holdt oss i spenning akkurat så lenge det lar seg gjøre. Den idylliske, men samtidig dysfunksjonelle grenda med tre innbyggere, får besøk av inntrengere. Av gjester som ikke vil gå. Av uinviterte gjester som ikke har til hensikt å slippe andre ut.

Og ikke minst av noen stakkars, faktisk inviterte overraskelsesgjester som ankommer på verst tenkelige tidspunkt.

Ville ikke være brun

«Bursdagsfesten» er en thriller for folk som ikke leser thrillere, og en litterær roman for folk som ikke leser den slags. Setningene er som lange og muskuløse slanger, der de kveiler og vrir seg rundt menneskene de skildrer. Mauvigniers forteller går dypt inn i menneskene han skildrer og beskriver tankeprosessene hos hver av dem i samme detaljnivå som gjenstandene i verden rundt dem – enten det er billedkunstnerens maleri av en naken kvinne i rødt eller jentas bursdagstegninger til sin mor.

Oversetter-prestasjon

Laurent Mauvignier bruker en allvitende forteller som sniker seg fra person til person, spenningen bygges opp av de stadig skiftende perspektivene: Jentas virkelighet, farens hemmeligheter, kunstneres kamp med lerretene, morens utagerende og samtidig innelåste vesen.

Alt og alle får plass i et handlingsrom som blir stadig mer ubehagelig å oppholde seg i.

Mauvignier makter å veksle mellom intens handling og indre spenning bare ved hjelp av et komma eller fokusskift, og uten å miste tråden. Gisselsituasjonen som vokser fram, kan i intensitet minne om en forfatter som Ian McEwan i «Lørdag». De har begge en særegen evne til å gå dypt inn i menneskene uten å miste spenningen i fortellingen.

Christina Revold har på imponerende vis klart å gi romanen en naturlig norsk språkdrakt. Hun former setningene like mykt smidige og snirklende sterke som i originalen.

Det er en formidabel oversetterprestasjon.

Hun skrev årets beste krim