RYSTENDE VERK. Steffen Kvernelands nye selvbiografiske bok er klokt og mesterlig utført, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones
RYSTENDE VERK. Steffen Kvernelands nye selvbiografiske bok er klokt og mesterlig utført, skriver Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Anmeldelse: Steffen Kverneland - «En frivillig død»

Det er så klokt, så mesterlig utført

Steffen Kverneland dissekerer sine egne reaksjoner på farens selvmord.

Odd Kverneland var en ingeniør og oppfinner bosatt i Haugesund. Han var ansatt i firmaet Johannes Østensjø & co A/S der han blant annet konstruerte mosjonsapparater.

Den 8. juli 1981 tok han sitt liv i et lokale på jobben. Da var hans yngste sønn Steffen blitt 18 år.

Pappa Kverneland hadde lenge planlagt å ta sitt liv, men ville vente til sønnene var myndige, står det i boka.

Fresk satire

Steffen Kverneland er en litterær og visuell kunstner i utvikling. Fra sine røtter i tradisjonell tegneseriekunst, med fresk satire og kløktige parodier – ikke minst husker vi med fryd hans «Amputerte klassikere» her i Dagbladet – har han beveget seg mot et mer alvorspreget studium av seg selv og verden.

Og noe mer alvorspreget enn hans nye utgivelse om sin egen opplevelse av farens selvmord, er det vanskelig å tenke seg. Likefullt har også denne boka glimt av Kverneland-typiske skøyerstreker.

Gode tegneserier kombinerer det litterære og det visuelle på optimalt vis. I sin forrige utgivelse, det Brage-prisvinnende storverket «Munch», oppnådde Kverneland maksimal effekt ved å sette sammen autentiske sitater fra Munch, pastisjer over malerens berømte verker, enkelte selvportretterende innslag fra nåtiden og krasse karikaturer av kjente fjes fra Munchs tid, med August Strindberg og Ludvig Karsten som satiriske høydepunkter.

Sort hull

Det er en annen sammensetning Kverneland presenterer nå. I både fotografier og tegninger møter vi ham selv, sønnen Aksel, far og mor og bror. Noen by-bilder, noen skildringer fra hytta, noen groteske grimaser, enkelte faksimiler fra tidligere utgivelser. Løse tråder som spinnes rundt et sort hull: Hvorfor tok han sitt liv?

En slik fragmentarisk form gir et godt bilde av sorgens vesen. Det er så mange usammenhengende tråder i en slik vev. Den etterlattes forsøk på å få grep om minnene speiles klokt i fire dystre helsider som skildrer selve handlingen. Her ser vi Odd i bilen, i sin blå Fiat, inne i en bekmørk, dyster hangar. Men når vi blar om, er det en rød Volvo i bildet. Kverneland skriver: «Nei, vent nå litt, det kan ikke ha vært den blå Fiaten han satt i, det var jo en av de første bilene vi hadde. Det må ha vært den røde Volvoen.»

Sorg er merkelig

Den røde Volvoen kommer tilbake. Det er minnenes spill, håndteringen av påminnelsene, utforskingen av de uløselige spørsmålene som vikler oss inn i bokas intense stemning. Kverneland utfordrer hele tiden sin egen sorg. Han er forbanna på skjebnen og samtidig lar han seg ikke fange: «Sorg er merkelig. Noen ganger kan jeg få en ekkel følelse av at jeg spiller eller poserer mens jeg sørger. Selv når jeg er alene [...] Sorgen forurenses av forfengeligheten.»

Fire hjerteskjærende sider forteller om dagen da Steffen syklet ut til hytta og fant sin far der, i en tilstand gutten ikke hadde regnet med. Pappa hadde drukket. Hytta blir plutselig noe annet, ypperlig framstilt i overgangen fra farger til gråsvart/hvitt. «Ifølge mamma var han alkoholiker. Han ravet ikke rundt dritings og dengte koner og unger. Tvert imot, han var snill som et lam og kom seg alltid på jobb. Men han slet med depresjoner og angst, eller ‘nerver’ som det het dengang.»

Glipper unna

Vi blir ikke kjent med ingeniør Odd Kverneland i denne boka. Vi ser ham smile og le, vi ser ham tom i blikket, vi forstår at han bærer sorg. Noe får vi vite om Odds far, maskinist Olaus. Enkelte tilskudd til hukommelsen får Kverneland i brev fra fetter Jan Børge.

Det er andre minner, men hovedpersonen glipper unna også der. Veven rakner samtidig som trådene fester seg, stivnet i bokas utsøkte bilder og de veloverveide ordene. Det er så klokt, så mesterlig utført.

Kan man si at det er godt, som leser, å la oppmerksomheten dvele i en så dyster verden? Oppveier de litterære og grafiske kvalitetene den overveldende uhyggen? Jeg vet ikke. Det er jo altfor sterkt. Ikke som en grøsser eller en skrekkfilm eller en framtidsdystopi der alt går til helvete. Dette er verre. Jeg blir mer uvel når jeg nå ser gjennom den for å skrive anmeldelse, enn da jeg leste den først. «En frivillig død» er et dypt rystende verk.

Så kjekt

Steffen Kverneland hadde gjennom lang tid publisert deler av den kommende boka via sin facebook-profil. Lenge gikk den under tittelen «Vi som hadde det så kjekt». Kanskje det var overflaten, en slik påstand mennesker gjerne skynder seg å dele med hverandre når noe truer nede i vulkanen: Vi hadde det jo så bra, vi har det jo så bra, det var jo så fint – eller så «kjekt», som de sier på Haugalandet. Så sprekker det.