Servitøren på Stortorvets Gjæstgiveri mister ikke bare munn og mæle, men også kopper og kar da Monsen, alfahannen, mannen med rovfugløynene åpenbarer seg sammen med journalist og forfatter Østli, ifølge deres nye bok «Lars Monsen: Mitt liv»

Men alle vi andre. Orker vi enda en omgang med Monsen minutt for minutt, akkompagnert gneldrebikkjer og kuldegrader?

Svaret ville vært et høylytt nei, om det ikke var for Kjetil Østli.

I første kapittel, kalt «Jeg tror ikke på flaks eller uflaks», beskriver han hvordan mannen som har gått Canada på langs og Norge på tvers, eller var det omvendt, svinger inn på gjestgiveriet:

«Her kommer han. Her kommer han ned Oslos gater, i svarte klær, med kunstige tenner, ustelt hår, vaiende kraftig overkropp, grove hender med rester av arr, en sammenpresset ryggsøyle, utslitt hofte, ekstreme lår, opererte knær, sterke legger og to føtter som har ført ham nærmere og nærmere sannheten om ham selv. Og la oss ennå ikke nevne sjelen, hva nå den er eller ikke er.»

Jeg leser på ny. Dette smaker av fugl! Ouverturen er som en taktfast parademarsj, den burde bli pensum på Journalisthøyskolen i kategorien portrettintervju.