Rock’n’rus

Smart og medrivende fra Oslos rocke-, rus- og universitetsmiljø.

BOK: Christian Refsums første roman er blitt en både smart og underholdende bok om tilfeldige, men avgjørende livsvalg, om rus, rock, bøker og skriving og om det komplekse forholdet mellom virkelighet og fiksjon. «Ingen vitner for vitnet» fortelles av den middelaldrende professoren Bjørn Harlem, som er blitt rammet av fortida: «Jeg har lest gjennom innlegget om biomakt og narkomani så mange ganger at jeg er dritt lei. Jeg tenker på Krohgen, og på at noe i mange år har stoppet meg fra å tenke på dette stedet…»

Historien om rusmisbrukerherberget Krohgen, med sine nedkjørte sniffere og voldelige vakter, slipper ikke taket i Harlem, som selv arbeidet der seint i 1980-åra. Med «den unge verneassistenten Bjørn Harlem» i hovedrollen, begynner han å skrive om Krohgen i «kvasifiksjonalisert form».

Mordmysterium

«Ingen vitner for vitnet», som delvis foregår hjemme hos familien Harlem og på universitetet sommeren 2006, delvis i Oslos rocke- og rusmiljø seint i 1980-åra, handler slik sett om å skrive og huske og tematiserer skyldspørsmål og omkostningene ved å fortelle om «virkelige» hendelser. Det gir boka flere lag: Fortelleren skriver på mer enn én tekst om Krohgen og reflekterer stadig over sitt eget ståsted og hvordan historien bør fortelles. Det er uklart hvilke deler leseren av «Ingen vitner for vitnet» får se, hva fortelleren har tenkt å publisere, i hvilken form og for hvilket publikum.

For på Krohgen foregikk mer enn slagsmål over vodkaflasker: Ei natt Harlem satt i vakta, ble en beboer drept. To tiår seinere blir Harlem besatt av hva som egentlig skjedde og hvilken rolle han kan ha spilt i det uoppklarte mordet. Det skal bokstavelig talt komme til å gå ut over både hjem og familie, men samtidig bli en slags terapi som leder ham til selverkjennelse.

Gjennom tidsreisen – fortelleren oppsøker gamle kolleger og venner – tegnes et levende bilde både av rus- og rockemiljøet i Oslo på 1980-tallet (særlig morsomme er refleksjonene over middelmådige rockeres puritanske opptatthet av å beholde «integriteten»), som begge framstår som retningsløse kontraster til fortellerens striglede familie- og universitetsliv. Som den gode litteraturprofessoren han er, reflekterer han også over kulturmiddelklassen han selv er blitt del av, og gjør dessuten opp status for dagens universitet – disse forfallsrefleksjonene utgjør romanens minst forfriskende del.

Vitneetikk

Samtidig er boka en historie om komplisert kjærlighet (professoren blir en som bare «tenker på Derrida når vi for en gangs skyld skal gjøre noe hyggelig»), en tankevekkende skildring av rusmiddelomsorgen og en undersøkelse av vitnet og vitnets plikter: Tittelen peker både på den unge Harlems situasjon og på vitnets status i mer abstrakt forstand. Refsums utgangspunkt er det beste: Han har selv arbeidet i rusmiddelomsorgen og spilte i 1980-åra i bandet ym: stammen (flere bandmedlemmer dukker opp i boka).

Først og fremst er imidlertid «Ingen vitner for vitnet» et drivende kriminalmysterium: Hvem drepte Jørgensen? Noen vil bli muligens skuffet over at det hele ikke går opp som i en vanlig krim, men romanen er blitt en sjeldent medrivende, reflektert og godt skrevet miljøskildring fra hovedstaden. Attpåtil er omslaget et av bokhøstens beste så langt.