Tucker Carlson framstår som trumpismens fremste ideolog

Siden Donald Trump ble president i USA, har mange spurt seg om valget vil innebære et paradigmeskifte for det republikanske partiet. Forrige gang et slikt skifte fant sted, var da republikanerne nominerte Arizona-senator Barry Goldwater som presidentkandidat i 1964.

Goldwaters kombinasjon av markedsliberalisme og verdikonservatisme ble sett på som ekstrem i samtiden. Presidentvalget tapte han stort. I Norge skapte Goldwater forferdelse. Kun kapitalistenes magasin Farmand omtalte ham i positive ordelag.

Oslo Unge Høyre inviterte Goldwater til å komme til Norge for å forklare hva i alle dager det han sto for hadde med konservatisme å gjøre (Det er uvisst om han fikk med seg invitasjonen). Etter hvert skulle Goldwaters ideologi imidlertid ta over det republikanske partiet. Ikke minst skjedde det gjennom Ronald Reagan, som for første gang hadde markert seg i politikken ved å støtte Goldwater i 1964.

Det er ingen tvil om at også Trump har stått for et brudd med rådende mentalitet i det republikanske partiet. Han hadde for eksempel et uttalt ønske om ikke lenger å delta i militære intervensjoner i fjerne land. Et annet brudd var at hensynet til amerikanske arbeidstakere skulle gå foran samfunnsøkonomiske hensyn.

Det vil si at han heller ville beskytte arbeidsplasser i USA enn å gi forbrukerne billigst mulig varer gjennom fri import. I tillegg ville han beskytte arbeidstakerne fra konkurranse fra lovlige og ulovlige innvandrere. Han har kjempet hardt for grensemuren sin fordi han nok aner at den vil ta seg veldig godt ut under neste valgkamp. Establishmentet i det republikanske partiet, eller i alle fall dets donorer, har langt større interesse av å holde slusene åpne for billig arbeidskraft fra utlandet. Nylig pensjonerte Paul Ryan var lenge en ivrig talsmann for høy innvandring.

En video The Atlantic publiserte sommeren 2017 tok opp dette temaet. Der ble det også poengtert at «trumpismen» ikke er formulert i noe tydelig manifest slik Goldwater hadde med sin kioskvelter The Conscience of a Conservative. Det ser ikke ut til at hovedpersonen selv ville vært i stand til å formulere noe slikt manifest, men isteden baserer seg på fornemmelser for hva som rører seg i folket.

Derfor var det lenge Steve Bannon som gikk for å være hans sjefideolog, helt til Bannon var blant de mange som fikk sparken fra Det hvite hus. Men Bannon var først og fremst en kulturkriger. Heller ikke han hadde oppfatninger om alle deler av politikkutformingen. Da helseforsikringsloven som var tenkt å skulle erstatte Obamacare var oppe til behandling, meldte han pass, i alle fall om vi skal tro den kontroversielle innsideboken Fire and Fury fra fjoråret.

Andre steder har Bannon sagt at trumpismen handler om å få «statens lange tentakler ut av livene til arbeidsfolk». Det har lenge blitt sagt at det republikanske partiet representerer vanlige folk i USA, men at de ikke har noen økonomisk politikk for dem. Det overlater det til de rike. Republikanernes tradisjonelle økonomiske agenda har overlevd inn i Trump æraen.

Paul Ryan var for eksempel godt fornøyd med det store kuttet i bedriftsbeskatningen Trump var med på å gjennomføre. Men samtidig var Trump den eneste av de republikanske presidentkandidatene i 2016 som ikke ville kutte i velferdsordningene som amerikanerne i likhet med nordmenn vil få problemer med å finansiere i fremtiden.

I motsetning til hva Bannon hevder, er det lite som tilsier at trumpismen innebærer noen hindringer for å bruke staten aktivt til å hjelpe middel- og arbeiderklassen.

En som har forstått dette, er Tucker Carlson, den kjente programlederen på Fox News. Med Steve Bannon ute av dansen, er det nå kanskje han som fremstår som trumpismens fremste ideolog.

Han har i alle fall gått enda lenger enn andre i å kritisere markedsliberalismen innenfor det republikanske partiet. I januar satte han av femten minutter av programmet sitt til en monolog der hovedpoenget var at den økonomiske ideologien i det republikanske partiet har vært med på å undergrave de tradisjonelle familieverdiene partiet ellers støtter seg på. Monologen fikk stor spredning på nettet.

Carlson forkynte at republikanerne nå måtte slutte å tro at markedsøkonomien er en religion. Den er et verktøy, sier han, ikke noe man tilber. Tradisjonelle familier blir knust av markedskreftene, hevdet Carlson, og viste til verdier på vikende front, skilsmisser, det store antallet barn som vokser opp uten to foreldre, sviktende psykisk helse i befolkningen og den forferdelige opioidepidemien som herjer på den amerikanske landsbygda.

Carlson sa at «enhver som tror en nasjons helse kan oppsummeres i brutto nasjonalprodukt, er en idiot». Han mener at folk heller bør ha trygge jobber enn å kunne importere mest mulig juggel fra Kina. Rikinger som Mitt Romney, den potensielle redningsmannen for dem som vil ha det tidligere republikanske partiet, tjener på status quo, sier Carlson. Men isteden burde republikanerne være et parti for vanlige folk, og gjøre det de kan for å hjelpe arbeiderklassen, mener han.

Den tradisjonelle republikanske forklaringen på at verdiene er i forfall, er at velferdsordninger har ført til skadelige insentiver og undergravd familien. Fedre er for eksempel ikke nødt til å stille opp for barna sine når staten gjør det. Men dette kan ikke være hele forklaringen, mener Carlson.

I en debatt med Charlie Kirk, som er en konservativ studentaktivist i USA, begynte Carlson å le da han fikk servert den tradisjonelle forklaringen. Selvsagt har staten et ansvar for å hjelpe landets innbyggere, mente han. Debatten med Kirk var for øvrig en relativt interessant forestilling der Carlson mente vi måtte ha tillit til myndighetene og ikke ville gå med på at statlig overvåkning var et stort problem, i alle fall ikke i forhold til overvåkningen som private selskaper som Google og Facebook driver med.

Han erklærte også at han ville ha forbydd førerløse biler for å hindre at millioner av amerikanske sjåfører blir arbeidsløse. Videoen fra seansen ble ikke publisert av Kirks organisasjon Turning Point USA, men er lekket på YouTube.

«En amerikaner som jobber for lønna betaler omtrent dobbelt så mye i skatt som en som lever av arv», fortalte Carlson seerne sine i monologen, og gjorde seg slik til talsmann for mer omfordeling. Andre går lenger. Den høyrepopulistiske kommentatoren Ann Coulter har for eksempel sagt seg enig med sosialisten Alexandria Ocasio-Cortez i at de rikeste burde betale 70–80 prosent i skatt. Også mer seriøse folk, som den bestselgende forfatteren J.D. Vance, har støttet Carlson i at det som er bra for markedet, ikke nødvendigvis er bra for alle.

I Norge har FrP for lengst oppdaget at partiet trengte en sosial profil for å bli stort blant velgerne. Derfor har partiet i stor grad kastet vrak på den liberalistiske arven, selv om det kanskje ikke vil innrømme det selv. Dansk Folkeparti har gått enda lenger og kan ende opp som støtteparti for sosialdemokratene etter neste valg. En allianse mellom konservatisme og markedsliberalisme er altså ingen naturlov, ikke engang i USA.

* Artikkelforfatteren er skribent og forfatter, Minerva.