Anmeldelse: «Eurovision» - NRK

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

I kveld skal det avgjøres.

NORSK DOMINANS: Subwoolfer kjemper for Norge, men både Hellas og Tsjekkia har norske artister i de fremste rekkene. Alle foto: EBU
NORSK DOMINANS: Subwoolfer kjemper for Norge, men både Hellas og Tsjekkia har norske artister i de fremste rekkene. Alle foto: EBU Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

TV: Det er klart for siste finale i «Eurovision». I år er det Italia som er vertsnasjon og konkurransen går av stabelen i arena Pala Alpitour i Torino.

Norge er godt representert med både våre egne Subwoolfer, men norske artister har også fremtredende roller i både Hellas og Tsjekkias bidrag.Norsk-greske Amanda Tenfjord synger for førstnevnte, mens Casper Hatlestad og Benjamin Rekstad står i ryggen til den tsjekkiske sangeren, Dominika Hašková, som også åpner kveldens sending.

Dagbladet anmelder bidragene fortløpende. Følg med.

Saken oppdateres.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

1. Tsjekkia: «Lights Off» - We Are Domi

Det satt ikke helt for den norsk-tsjekkiske trioen We Are Domi i delfinalen. Det betyr ikke at bidraget deres var dårlig, snarere tvert om. Den dansevennlige elektropopen signert nordmennene Casper Hatlestad og Benjamin Rekstad sammen med tsjekkiske Dominika Hašková er både funksjonell og iørefallende. Problemet lå først og fremst i vokalavdelingen. Selv om hun sliter litt i det nedre registeret, sitter det i det store og det hele en god del bedre for Dominika, noe som også gjør at det velregisserte og prangende showet kommer mye mer til sin rett.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

2. Romania: «Llámame» - WRS

Romania vil også at det skal danses, men de klarer ikke å formidle budskapet like godt og tydelig som forløperen. Dette er klubbmusikk helt på det jevne. Når man også har en sanger som ikke klarer å løfte låten til de høydene som kreves, for at det virkelig skal rykke i bein og nerver - tross et brukbart refreng, blir det noe halvveis over det hele. WRS har ingenting å skamme seg over, men de får nok neppe maks uttelling for Romania her i kveld.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

3. Portugal: «Saudade, Saudade» - Maro

Maro holder det i familien og synger «Saudade, Saudade» til sin morfar. Portugal har vist at det enkle og nære absolutt kan være det beste. Det er en tradisjon årets artist også lener seg på. Med subtile elektronika-elementer, bygger hun opp denne lune og litt underfundige sangen til en lavmælt triumf. Det er genuint, intimt og vakkert å høre på. Less is more? Det kan virke sånn, altså.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

4. Finland: «Jezebel» - The Rasmus

Finland, med veletablert The Rasmus som flaggbærer, imponerte ikke nevneverdig i semifinalen. Det gjør de ikke denne runden heller. Det har ikke noe med at hovedpersonen selv ikke kan synge eller at bandet gjør noe fryktelig galt på scenen. Det ligger med mest i det estetiske. Stadionrock fra nederste skuffe i Desmond Childs hit-laboratorium føles utrolig bakpå i 2022. Da hjelper det ikke med veltrent baris og fjær i fletta.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

5. Sveits: «Boys Do Cry» - Marius Bear

Marius Bear har en fin og varm stemme, det kan ingen ta fra ham. Men det er ikke nok med bevrende røst, dådyrblikk og insisterende gestikulering når sangen man skal fronte er like flat som en pannekake både melodisk og dynamisk. Ballader er det nok av, og av og til kan det funke med en real ryser, men denne småjazza varianten havner i det nedre sjiktet.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

6.Frankrike: «Fulenn» - Alvan & Ahez

Frankrike leverer et et sammensurium av orientalske toner, house og verdensmusikk. Det låter absolutt ikke som det heksebrygget dette kunne ha vært. Vokalduoen er - brutalt sagt - helt ute å kjøre seansen igjennom. Tidvis er det så surt og lite samkjørt at det nesten er hoderystende. Tross sitt eklektiske utgangspunkt, er sangen også håpløst lite spennende rent musikalsk. Hvor går dere nå, Frankrike?

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

7. Norge: «Give That Wolf A Banana» - Subwoolfer

Når man har sett alle 25 innslagene som deltar i årets Eurovision-finale, er det ingen løgn å påstå at Norge skiller seg ut i mengden. I et finale-heat med - våger vi påstå - mindre sirkus enn vanlig, byr i alle fall det Norske bidraget på humør, energi og tilstrekkelig med «Eurovision-rølp» til at den vil bli lagt merke til. Om låta i seg selv holder i det lange løp, gjenstår å se. Det skal i alle fall ikke stå på innsatsen til *** og ****, sorry - Subwoolfer. Duoen holder både pitch og fotarbeid under kontroll, og sammen med sitt kobbel av dansere sørger de for at det lyser veldig gult i TV-ruta i sine tre tilmålte minutter.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

8. Armenia: «Snap» - Rosa Linn

Rosa Linn tar meg seg slentrende folk-pop til Torino. Det låter ikke så aller verst. «Snap» er en munter sak som kanskje er bedre enn man først fikk inntrykk av, men allikevel så blir den strået for stillestående i denne konteksten. Det er kanskje det Rosa prøver å kompensere for med den besynderlige koreografien? Herfra blir det verken oppover- eller nedovertommel.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

9. Italia: «Brividi» - Mahmood & Blanco

Mahmood & Blanco er Italias håp når de skal følge opp Måneskins maktdemonstrasjon i Nederland. En ting er sikkert og det er at de har valgt en ganske annen vei enn sine hardtrockende forgjengere. Mahmood & Blanco varter opp med en klassisk duett, godt forankret i balladetradisjonen. De synger ikke all verdens. Det er måtelig fint når de holder seg på matta, men du store - det rakner virkelig når de klatrer opp på de høye tonene. Det er så surt at det er en lidelse å høre på. Da hjelper det ikke at publikum synger av full hals for å hjelpe til.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

10. Spania: «SloMo» - Chanel

Spania høyner energinivået markant. Her er det futt og fart i bøtter og spann. «SloMo» har vokale-hooks, groove og en koreografi som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Chanel har stålkontroll både på koreografi og sang. Det er visuelt prangende og låta er umiddelbart fengende. Det burde holde til å kjempe i tet i dette ellers ganske lavmælte heatet.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

11. Nederland: «De Diepte» - S10

S10 går sine egne veier både musikalsk og visuelt. Det handler om det jordnære og om å få frem budskapet. Her er med andre ord minimalt med staffasje - hun stiller alene på scenen og vokalen er det eneste bærende element. Det kan gå bra og det kan også gjøre det i overkant vanskelig for den som står på scenen. Låta mangler det lille ekstra for å virkelig fengsle, men S10 løser oppgaven etter beste evne.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

12. Ukraina: «Stefania» - Kalush Orchestra

Ukraina er storfavoritter til å ta dra denne seieren i land. De har ikke den beste låten i finalen, men det er uansett en nerve i «Stefania» som er vanskelig å forbli uberørt av. «Eurovision» handler jo vel så mye om formidling som å synge perfekt. Og er det noe denne gjengen scorer på, så er det nettopp formidling og karisma. La gå da at vi har hørt bedre rap-ferdigheter tidligere både her og der. Kalush Orchestra leverer med hjertet utenpå skjorta og litt til. Og låten? Den har både egenart og sjel, den.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

13. Tyskland: «Rockstars» - Malik Harris

Vi har snakket mye om ballader allerede, men noen løser oppgaven bedre enn andre. Malik serverer en urban variant med rap- og elektronika-elementer som krydder. Melodien er brukbar, den også. Dessverre er han litt uheldig og bommer på tonene her og der. Kanskje det er nervene som spiller han et puss? Malik har et lunt vesen og i utgangspunktet en stemme som er naturlig og karaktersterk, men det satt ikke helt når det gjaldt som mest.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

14. Litauen: «Sentimentai» - Monika Liu

Dette er nok ingen vinnerlåt, men i den store sammenhengen er den et friskt pust. Monika Liu sverger til duvende nattklubbrytmer og behagelig strykere. Hun synger som mystisk diva og sørger for at sjela får seg en real sonisk massasje. Her er ingen brå vendinger, bare myke og elegante bevegelser. Men mangler det et refreng?

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

15. Aserbajdsjan: «Fade To Black» - Nadir Rustamli

Dramatiske virkemidler er ikke fremmed i en konkurranse som denne. Nadir tar den helt ut, for å si det forsiktig. Dette er så hikstende teatralsk at man blir helt utslitt av mindre. Trenger vi virkelig flere gråteballader uten melodisk finesse og originalitet? Nei, absolutt ikke. «Fade To Black» er tom, tam og beint frem irriterende.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

16. Belgia: «Miss You» - Jérémie Makiese

Jérémie serverer en av konkurransens sterkeste låter. Den unge belgieren har plenty med karakter og snert i stemmen. I tillegg virker han selvsikker og målrettet. Denne kommende r'n'b-stjernen har sjarm, varme og karisma. «Miss You» holder seg i det nedpå gulvet, låten igjennom, men den er allikevel rik på musikalsk finesse og ting å låne ørene til.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

17. Hellas: «Die Together» - Amanda Georgiadi

Amanda Tenfjord har bestemor i Hellas og er vokst opp på Sunnmøre. Nå synger hun for familien og landet ved middelhavet. Det gjør hun med bravur. Hellas overbeviste stort i den innledende runden, og det går ikke noe dårligere nå. «Die Together» vokser seg stor og mektig i et behagelig tempo. Amanda formidler de emosjonelle tekstlinjene med innlevelse og det utbroderte og mektige arrangementet spiller melodiene enda bedre. Til tross for et par tonale glipper, henter hun seg kraftig inn igjen når hun går i høyden. Er det lov å si heia?

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

18. Island: «Með Hækkandi Sól» - Systur

Hva gir man ikke for litt musikalsk solskinn? Systur går i alle fall ikke av veien for å by på litt. Her kommer det vokalharmonier og myke melodilinjer som perler på en snor, pakket inn den aller beste vellyd og et arrangement som både er raffinert og elegant. Dette er folk-pop gjort etter læreboka. Bravo.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

19. Moldova: «Trenulețul» - Zdob şi Zdub & Advahov Brothers

«Hey ho, let's go», som The Ramones pleide å si. Nå er det også mantraet til Zdob şi Zdub & Advahov Brothers fra Moldova. Her er det balkan-punk og låvedans etter alle kunstens regler, og selv om låten ikke er øverste hylle, er det noe med spillegleden og energien til de seks animerte karene på scenen det er vanskelig å ikke hoppe litt i sofaen av. Vi trengte et lite spark i baken nå og Moldova ga oss nettopp det.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

20. Sverige: «Hold Me Closer» - Cornelia Jakobs

Cornelia har etter sigende slitt med teknikken under «Eurovision»-prøvene. Man merker ikke mye til det i kveld. Svenskene har for vane å leve etter mottoet «don't bore us, get us to the chorus». Det gjelder også for Cornelia. «Hold Me Closer» bruker ikke lang tid før den gir publikum et refreng fra den svenske læreboken: Sakteflytende, melodisterkt og lett å huske. I tillegg har hovedpersonen en kul rasp som gir låten et ekstra puff. Allikevel, i sum er «Hold Me Closer» mest sannsynlig hakket for nedpå til å kjempe helt der oppe.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

21. Australia: «Not The Same» - Sheldon Riley

Sheldon Riley er åpenbart en begavet sanger, men han overbeviste mer i delfinalen. En forklaring kan være at han sliter med overtenning - det sklir nemlig litt ut her og der. «Not The Same» handler om hans vanskelig barndom, fortalt i form av denne storslagne kraftballaden som blir mer bløtkake enn hva godt er. Man skal være god til å beherske seg for å ro noe sånt som dette i land. Det lykkes ikke Sheldon helt med denne gangen.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

22. United Kingdom: «Space Man» - Sam Ryder

Sam Ryder har gjort kometkarriere på å covre kjente låter og legge dem ut på TikTok. Nå er «Eurovision» neste naturlige steg for den unge briten. Og det skal i alle fall ikke stå på de vokale leveransene. Sam er høyt og lavt uten å møte på noen utfordringer. «Space Man» er slettes ikke værste, den heller. Dette er lett anvendelig klassisk, 70-talls inspirert poprock som sitter trygt og godt i øret.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

23. Polen: «River» - Ochman

Ochman leverer mye sødme, dramatikk og store følelser fra scenen i Torino. Stemmebåndene dirrer om kapp med blinkende lyn og plaskende regn. Falsetten hans skal ingen kimse av - han er utvilsomt en veldig begavet sanger, men akkurat her og nå kjennes det som om det blir litt for mye av alt på en gang. «River» blir som tre desserter etter hverandre.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

24. Serbia: «In Corpore Sano» - Konstrakta

Det skal i alle fall ikke stå på originalitet i Serbias tilfelle. «In Corpore Sano» er utradisjonell i formen, mystisk i fremtoningen, og ganske fengslende med sine minimalistiske melodier, hypnotiske rytmer og den mildt sagt eiendommelige koreografien. Sært, men kult. Og ikke minst er det fint at det går an å gjøre noe utenfor boksen.

Vi anmelder «Eurovision»-finalen låt for låt

25. Estland: «Hope» - Stefan

Estland sørger for at publikum får en real vitamininnsprøytning før avstemmingen skal begynne. Det er ikke låtmagi Stefan serverer med «Hope», men det er en ganske fengende og lettbeint sak som gir konkurranse farge og humør. Litt EDM-marinert country har vel aldri vært feil? I alle fall ikke på en kveld som denne. Så får resten være opp til de der hjemme.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer