Lovløs villmark: Det knallharde livet i «Det gylne triangel»
Dyrker narkotika for å overleve.
En gruppe kvinner tar seg ubekymret ned den steile fjellskråningen, én taggete plante av gangen. De griper valmuens frøkapsler med venstrehånda og skraper opp den brunsvarte massen som har piplet ut av gårsdagens snitt med gamle hermetikkbokser.
Her i Shan-staten i det østlige Myanmar, som grenser til Kina, Laos og Thailand, dyrkes omkring en fjerdedel av all opium i verden.
De fjerntliggende fjelltraktene klemt mellom tre land kalles gjerne «Det gylne triangel» og er et lappeteppe av etniske grupperinger, med uklare grenser. Etter Afghanistan er Myanmar i dag verdens største produsent av opium og heroin.
Solen steker, fluer og bier surrer. På åkeren lyser de mange blomstene hvitt og lilla nedover skrentene. Utsikten 2000 meter over havet er storslått.
- Ja, kanskje er det vakkert, sier en av kvinnene som arbeider på åkeren.
- Men vi rekker ikke å tenke på om det er vakkert eller ikke. Vi må jobbe.
Offisielt har det tidligere militærdiktaturet en nulltoleransepolitikk ovenfor narkotikaproduksjon, blant annet ved å finne og ødelegge avlinger, men siden 2006 har produksjonen i landet tredoblet seg.
Dårlig betalt
I hele Myanmar ble det i fjor produsert 580 tonn, ifølge FN-organisasjonen UNDOC. Den lette tilgangen på de illegale stoffene har skapt en misbruksepidemi i landet.
Først og fremst i de fattige og underutviklede minoritetsområdene på grensene mot Kina, Laos og Thailand. I enkelte delstater, som her i Shan og Kachin, er det anslått at annenhver mann under 25 år er narkoman.
Av fjorårets opiumshøst ble 80 tonn røyka eller spist i sin ferske form som opium, mens 500 tonn ble foredlet til heroin. Med en ratio på én til ti i herioinframstillinga betyr det om lag 50 tonn høykvalitetsheroin. I beregnet markedsverdi utgjør det svimlende 147 milliarder norske kroner.
Hvem får glede av pengene? I hvert fall ikke kvinnene som sliter seg ut på marken. De får knappe 30 kroner om dagen.
Noen ganger litt mer dersom etterspørselen på arbeidskraft er stor fordi flere åkre skal høstes samtidig – det bør nemlig skje innen den første uka etter at valmueplanta har mistet kronbladene.
Heller ikke familiene som eier jordlappene kan regne med å bli formuende. Htet på 35 år er opiumbonde, med 1,5 hektar valmuer. Han regner med å få inn 2,5 millioner kyat på hele avlingen, hvor en million vil gå til lønningsutgifter.
Da sitter han igjen med 1,5 millioner kyat, som tilsvarer knappe 8000 norske kroner.
- Det skal vi klare oss på til neste års høst, sier han.
Likevel, å dyrke opium er lønnsomt tilsvarende de få andre jordbruksproduktene som vil vokse i den karrige jorda, som te, tobakksplanter og mais. Bøndene opplever å ikke ha noe reelt valg. Men selv å la seg friste?
- Familien min og slekta mi stoler på meg, sier Htet.
- Om jeg tar et eneste feilsteg, kan jeg ødelegge ikke bare for meg selv, men for alle de andre.
Misbruksepidemi
En metalldør skramler i Kashin-staten, den nordligste av Myanmars sju delstater. Ettermiddagssola ligger lavt og lyser varmt over gårdsplassen i det pastor Ndawng Seng Du låser opp til innhegningen der drøyt hundre dopmisbrukere holdes innelåst. Noen av de innsatte sparker fotball, én spiller gitar og de fleste gjør ingenting.
Rehabiliteringssenteret, som nærmest er som et fengsel å regne, drives av den kristne borgervernsgruppa Pat Ja San. Den ble stiftet som en reaksjon på de utbredte narkotikaproblemene i Kachin-staten.
Kirken har påtatt seg rollen som både lovens lange arm og fengselsvesen, og arresterer både brukere og langere.
- Her låser vi misbrukerne inne den første uka når de avruses, forklarer pastor Seng Du.
Han står ved «Buret». Det er åtte kvadratmeter stort og har tjukke trebjelker som gitter, hengelås på døra. På veggene henger det plastposer med de innsattes eiendeler. På gulvene ligger det tynne tepper.
Mennene som bor i «Buret» akkurat nå har kommet seg gjennom de verste abstinensene, men ettersom stedet er overfullt, er det ikke noe annet sted å plassere dem.
Abstinensene
En av dem er en 25 år gammel mann som har røykt heroin i fem år. Familien tok ham hit mot hans vilje.
- Den første dagen var fæl. Det gjorde vondt i hele kroppen og jeg hadde det dårlig, sier han.
Nå har bestemt seg for å slutte med narkotika.
- Jeg har en tre uker gammel baby hjemme. Kona mi bor hos foreldrene mine nå som jeg er her, fortsetter mannen.
- Jeg savner dem. Dette er tøft, men jeg er innstilt på å bli nykter.
Alt bevegelsen foretar seg er preget av religion. En stor del av behandlingen av de innsatte misbrukerne går ut på å resitere bibelvers. Pastor Tang Gun, den lokale lederen, forklarer at de er beskyttet fra aller øverste hold.
- De narkomane kan bli veldig voldsomme når vi pågriper dem. De kan bruke kniv og pistol mot oss. Men vi ber før vi går ut på oppdrag, så vi er beskyttet, sier han.
Metodene til Pat Ja San er utvilsomt både ulovlige og krenkende, men ifølge deres egen statistikk har organisasjonen fått 16 000 narkomane rusfri. Og de har ødelagt 12 000 hektar opiumsåkre.
Deres handlinger er et resultat av det de mener er ignorasjon fra myndighetenes side.
- Regjeringen bryr seg ikke, sier Tang Gun.
- Vi har selv pågrepet narkolangere, og når vi har levert dem over til politiet, har politiet bare blitt sinte på oss og vegret seg for å ta imot dem.
Kampen mot myndighetene
Grunnen er etniske motsetninger, mener han. Kachin-folket har, gjennom Kachin Independence Arm, i flere tiår kjempet om selvstendighet, en konflikt som pågår fortsatt.
- Myndighetene ser gjerne at Kachin-folket misbruker narkotika. På den måten er vi distraherte, avhengigheten tar fokus fra de politiske spørsmålene, fra rettighetene våre.
- Samtidig tjener militæret penger på narkohandelen. Man kan si at staten bruker narkoen som et våpen mot oss, fortsetter han.
Mye tyder på at Tang Gun i hvert fall har delvis rett. Ulike rapporter bekrefter at militæret skattlegger opiumsproduksjonen. Dessuten er flere av Myanmars største narkosyndikater i virkeligheten private militser som er lojale mot militærstyret og i ulik grad står under deres kontroll.
Avhengig av avlingene
Selv om Myanmar i dag er et demokrati på papiret, med Aung San Suu Kyi og hennes parti Nasjonal liga for demokrati (NLD) i regjering fra januar 2016, har militæret fremdeles betydelig politisk, økonomisk og militær makt i landet.
Gjennom grunnloven har de militære full autonomi i sikkerhetspolitikken, i tillegg til kontroll over tre departementer, samt har de hvert fjerde sete i parlamentet, noe som gir vetorett over grunnlovsendringer. Store deler av økonomien i landet, deriblant Myanmars rike naturressurser, er under militærets kontroll.
I byen nedenfor fjellet i Shan-staten, der kvinnene jobber på marken, bor en 72 år gammel dame fra en familie som har dyrket opium i generasjoner. Hun ber om å få slippe at både navnet hennes og navnet på landsbyen blir kjent, i frykt for represalier.
Spesielt de siste fem åra har vært vanskelig for henne. Avlingene er blitt ødelagt av politiet.
- Vi har stått helt uten høst og i stedet blitt tvunget til å gå langt hver dag til andre byer for å jobbe. Når avlingene våre blir ødelagt, betyr det mindre penger å kjøpe mat for. Vi har nesten sultet, sier hun.
Korrupsjon
Veien ut heter bestikkelser. Myanmar er et av de mest korrupte landene i verden og korrupsjon er et av beina som den illegale narkoøkonomien hviler tungt på. Landsbyens overhode bekrefter at de i fellesskap betaler politiet penger for at flesteparten av opiumsåkrene skal få ligge i fred.
- I år betaler vi en «skatt» på cirka 1000 amerikanske dollar. Om vi ikke betaler, kommer de inn og ødelegger alt.
Han mener innbyggerne egentlig ikke vil dyrke opium, men at det ikke finnes en bedre løsning.
- Avokado kunne kanskje fungere, men vi er for langt fra markedet til at det kan lønne seg. Dessuten lever vi fra hånd til munn og må sørge for å få en inntekt hvert år. Det kan opiumen levere.
Akkurat nå jobber Myanmar fram en ny, nasjonal narkotikapolitikk.
- Vi forstår at vi ikke kan løse problemet ved å utrydde avlingene, sier general Kyaw Win fra politiets Sentralkomité for narkotikamisbrukskontroll (CCDAC).
Noen legalisering eller avkriminalisering er det imidlertid ikke snakk om.
- Vi har diskutert det, men kommet fram til at det ikke er riktig vei å gå, sier generalen.
Det er beklagelig, mener Sai Lone. Han er leder for organisasjonen Myanmar Opium Farmer’s Forum som organiserer opiumsbønder rundt om i Myanmar.
- Legalisering er et viktig spørsmål. Alt opiumen vi produserer kunne blitt regulert, beskattet og brukt for å lage medisiner.
- I dag importerer Myanmar alle sine smertestillende medikamenter. Og samtidig bruker politiet ressursene sine på å hogge i stykker opiumsavlingene, sier han.
Lone mener situasjonen for misbrukere og opiumsbønder står lavt på myndighetenes prioriteringsliste.
- Ingen politikere vil risikere karrieren sin på å engasjere seg i disse spørsmålene. Det trengs en holdningsendring.
Transporten til markedene
På jordet oppe i Shan-staten er det skumring og arbeiderne har begynt å vandre hjem nedover fjellsiden. Htet stanser ved en liten hytte midt i åkeren for å tilbringe natta der og vokte over avlingen.
På denne tida av året hender det at tjuvradder forsøker å raske til seg opiumen før bøndene rekker å høste det. For Htet ville det bety katastrofe.
I løpet av dagen som har gått har kona hans jobbet sin første dag på åkeren. Inntil i går var hun hjemme og passet på parets nyfødte barn. Men nå må hun også ta sin skjerv for å få høsten i hus i tide.
- Det holder ikke i lengden, dette her, sier han.
- Jeg vil ikke at vår datter skal måtte dyrke opium. Jeg har en plan om å forsøke å få i gang en avokadoavling, men jorda her er for dårlig og markedet for langt unna. Da må jeg skaffe en jordlapp nærmere byen.
Problemet med produksjon av andre jordbruksprodukter, er nettopp transporten til markedene. opiumen, derimot, blir kjøpt opp lokalt av en mellommann som tar seg av hele byers opiumsproduksjon – og selger den videre.
En ny rapport fra FNs organ for narkotika og kriminalitet (UNODC) påpeker en soleklar sammenheng mellom underutvikling og opiumsproduksjon. Mindre enn halvparten av de byene hvor det dyrkes opium har tilgang på asfalterte veier. Det er med å fastholde bøndene i den illegale økonomien.
For å tilby dem et alternativ til opium har FN andre steder i Shan-staten gått i gang med forsøk på kaffedyrking. I år kommer produksjonen opp i 2100 hektar kaffeåkre på jorder hvor det tidligere ble dyrket opiumsvalmuer.
Men fortsatt gjenstår det 55 000 hektar opiumsåkre i landet.
En eldre mann som dyrker jordet ved siden av Htet kommer innom. Han forteller at han har en datter som studerer på universitetet.
- Hun er smart og jeg vil at hun skal få en bra utdannelse slik at hun kan få et annet liv enn mitt. Da jeg dyrket mais, kunne jeg aldri betale termingebyrene hennes.
- Men det kan jeg nå etter at jeg begynte med opium. Når alle mine fem barn kan stå på egne bein kan jeg godt slutte med dette, sier han.
- Men akkurat nå ser jeg ingen annen utvei.
