Slik ble vi germanersvermere

SAMTIDIG SOM SS-sjefen Heinrich Himmler planla sine velkjente konsentrasjonsleire, var han sterkt opptatt av norrøne runer, helleristninger og nordmenn.

Han var ikke alene. Allerede i hundre år hadde vitenskapsfolk og kunstnere svermet for Germania og den myteomspundne nordisk-germanske rasen.

Hvordan mytene om folkets storslåtte historie fikk prege forskning, kunst og politikk er temaet i den nye boka Jakten på Germania, redigert av historiker Jorunn Sem Fure og religionshistoriker Terje Emberland.

Annonsørinnhold

Skjult REMA-bonusgir jubel

HIMMLER VAR EN AV DE STØRSTE GERMANISTENE. Han hadde landbruksutdannelse og drev med avl på mennesker for å gjenskape den gamle herskerrasen av germanere.

Han startet arbeidet for å opprette solfylte, germanske kolonier på de sovjetiske steppene. Her skulle menneskeheten reddes fra forfallet i den vestlige sivilisasjonen.

I det tyskokkuperte Øst-Europa skulle enorme områder organiseres i middelaldersamfunn styrt av SS-føydalherrer. Landsbyer og gårder skulle bebos av ariske SS-familier i rustikke hus i bondestil.

Mennene, de var selvsagt gjennomgransket genetisk, var blonde, høyreiste og blåøyde. De ble lært opp i gammelgermansk religion, kultur og landbruksmetoder. Bosetningene skulle ha en «tingplass» for seremonier, skytebane og gravplass, bygninger for Hitler Jugend, SS og nazistpartiet.

I Tyskland - der flere riktignok var kritiske til idealiseringen av det norske - steg interessen for den norske odelsbonden, og en ledende ideolog foreslo for Himmler at man kunne «røve godt blod» fra Norge ved å sende tyske bondegutter til norske daler. Norske jenter skulle også sendes til Tyskland som sekretærer og lærerinner.

Til hjelp satte Himmler forskere til å studere de germanske stammenes seksuelle praksis, han ville lage retningslinjer for SS-menn om de beste periodene av året for seksuell utfoldelse.

Nordmenn skulle etter Himmlers plan bli bønder og kolonister i det storgermanske rikets yttergrenser for å kue hordene av asiatiske undermennesker.

I TYSKLAND BLE FORSØKENE satt ut i livet allerede før krigen startet.

Himmler mente det ville ta 20 år å germanisere koloniene i øst. En forutsetning var selvsagt at de ypperste SS-menn med stamtavle bosatte seg her. Himmler kunne personlig sette ned foten om de som ønsket å gifte seg med en kvinne med «urent blod».

SS-offiserene gikk i uniformer fra Hugo Boss. Hensikten var blant annet å øke sjansene for «suksess med jentene», bemerket Himmler en gang, ifølge Heather Pringle, som bidrar med et kapittelet i boka.

Hitler gjorde i skjul litt narr av ham.

- Det er ille nok at romerne reiste store bygninger når våre forfedre fortsatt bodde i jordhuler. Nå driver Himmler med å grave opp disse landsbyene av leirhytter og jubler over hvert potteskår og hver steinøks han finner, sa han en gang til Albert Speer.

Men Hitler gav sin godkjennelse til SS-kolonier i øst. SS-menn begynte å drømme om gods i Østen. De kranglet til og med om hvor stor gård de ville få.

- Skulle vi lykkes i å etablere den nordiske rase igjen i og omkring Tyskland (...), og lede dem til å bli bønder og fra dette såkornet produsere en rase på 200 millioner, da vil verden tilhøre oss, sa Himmler.

Den allierte seieren ødela den drømmen.

HIMMLERS FASCINASJON for det norrøne og germanske var ikke noe han fant på selv.

På begynnelsen av 1800-tallet ble det snakk om et paradisisk, myteomspunnet Germania, lenge før slike forestillinger ble en del av nasjonalsosialistenes verdensbilde.

Nasjonalismen som vokste fram på 1700-tallet var bakgrunnen for at folk nord for Alpene begynte å lete etter et idealland i Nord-Europa. Blant de sentrale i å skape dette bildet av det edle Tyskland var brødrene Grimm, senere den tyske komponisten Richard Wagner. Førstnevnte samlet inn tyske folkeeventyr for å gjenskape en sterk tysk kultur som var uberørt og ekte.

Germanerne var jordnære, enkle og sunne, og mye bedre enn de dekadente romerne og deres etterfølgere, blant annet franskmennene. De var edle ville, upåvirket av tradisjoner som ikke var «urtyske». Eller var det slik?

Hos noen tenkere var germanerne kraft-barbarer, andre mente de var svært kultiverte. Hvor de kom fra var også uklart, men det påståtte asiatiske opphavet måtte etterhvert vike mer og mer for et nordeuropeisk hjem. Ambivalensen viste seg også i synet på protestantisme versus norrøne guder.

UTOVER PÅ 1800-TALLET begynte man å se på germanerne som en rase, antropologene mente det var snakk om en gammel herrerase som hadde kjempet mot mørkhudede undermennesker. Ikke minst spilte ny kunnskap fra Darwin inn. Men mente nå at germanerne var blonde og blåøyde og snakket om ariere og den nordiske rase.

Vitenskapsfolk stilte opp, og både i arkeologi, språkforskning, folkeminnekunnskap og historie gikk man fra en humanistisk diskurs til å snakke om rase og produsere pesudovitenskap som støttet opp under det nye synet, skriver Stefan Arvidsson i boka.

SLEKTSKAPET mellom skandinaver og tyskere ble vektlagt. Det ble vanlig å utgi norrøne tekster for et bredt publikum. Sagaene skildret reelle hendelser, ingen tvil.

Gammelgermansk kultur ble utstilt på museum. Dette synliggjorde Vestens overlegne fremskritt, samtidig som byggene representerte nostalgi. I drømmen om Germania hersket det en sterk ambivalens rundt synet på det moderne. Modernitetskritikken var fremherskende, men samtidig sto også den nordeuropeiske superrasen for et stort fremskritt.

Germanerne var nå et folk som hadde erobret kontinentet fra basen sin i Nord-Europa. De ble dessverre rasemessig besudlet på sine folkevandringer sørover. Bare om rasen ble holdt ren kunne en sann sivilisasjon bestå. I Skandinavia hadde de klart å holde seg renere fordi det lå så avsides til. Island var aller best.

FLERE BEGYNTE Å DRØMME om et storgermansk rike midt på 1800-tallet. Norske kulturpersonligheter som Bjørnson, delvis Ibsen og Hamsun, støttet pangermanismen, altså ønsket å samle alle nasjoner eller folk som hørte til den germanske stammen. Bjørnson var en av dem som tenkte i sterkt etniske kategorier og snakket om germanske karaktertrekk. I 1901 slo han fast:

- Jeg er Pangerman, jeg er Teuton og mitt Livs største Ønske er, at Sydgermanerne og Nordgermanerne og deres udvandrede Brødre maa finde hverandre i et Forbund (...)

Bjørnsons syn falt inn i germanerideologiens stereotypier hvor germanerne sto mot romanerne og slaverne.

I ettertid er pangermanismen blitt sterkt forbundet med nasjonalsosialismen, for Norges del særlig etter Hitlers invasjon i 1940. Linjen i norsk åndshistorie dannet da også et viktig grunnlag for samarbeid med tyske okkupanter under krigen ved å gi historisk og ideologisk legitimitet.

- Å ta Bjørnson til inntekt for nasjonalsosialismen har lite belegg. Likevel må man fastslå at det fantes enkelte linjer tilbake i norsk åndshistorie nasjonalsosialistiske pangermanister kunne knytte seg til. Femti år (sic) etter krigens slutt burde det være mulig å betrakte disse linjene åpent og nøkternt, skriver historiker Øystein Sørensen i boka.

Bjørnsons sønn Erling tok sin far til inntekt for Nasjonal Samling og seg selv i artikler i tidsskriftet Ragnarok.

DET VAR ETTER AT HITLER KOM TIL MAKTA i 1933 at mytologien ble integrert i den nasjonalsosialistiske ideologien. Det gjaldt å finne tilbake til de opprinnelige germanske egenskapene og påvise at det var en kontinuitet fra urtida til Det tredje riket.

I 1935 ble forskningsinstitusjonen Ahnenerbe opprettet av SS.

I Himmlers forskningsinstitutt jobbet man systematisk med å studere den ariske rase og for å bevise at den norrøne befolkningen en gang hadde vært verdensherskere. Forskere ble invitert eller presset med. Forskingsfeltene var særlig arkeologi, folkloristikk, germansk religionsvitenskap, germanistikk og nordistikk.

DEN NASJONALSOSIALISTISKE VARIANTEN av pangermanismen som ble utarbeidet av SS kom også til Norge. For å fremme den fellesgermanske tanke ble Ahnenerbe-representater sendt til Oslo. Og i 1942 ble Germanske SS Norge stiftet.

Førerprinsippet og rasetenkningen ble nå sentralt i pangermanismen. Stor-Germania skulle dannes på basis av rasen, det fantes ikke rom for nasjonal selvstendighet.

Dette krasjet selvsagt med de sterke nasjonalistiske holdningene i for eksempel Nasjonal Samling, og av og til kom det til åpen konflikt. 

NORDMENN BLE LIKEVEL EKSTRA GODT behandlet fordi fremtredende ideologer så på landet som et rasereservat.

Svenskene og nordmennene hadde flere urgermanske trekk enn tyskerne selv, og dette måtte tas hensyn til. Det førte til en voldsom idealisering hvor fattigbarn i et arbeiderdistrikt i Skien ble beskrevet som «lekende halvguder fra et gresk sagn» og fattige menn så ut som «fortidens jarler.»

Ikke hadde nordmennene vært utsatt for føydalsamfunnet heller, og tålte ikke så godt tysk disiplin. Himmler var rasende fordi det tyske befalet var så taktløse overfor norske frivillige i Waffen-SS. Av alle ting ble de tyske offiserene som kommanderte «germanske» frivillige sendt på et 14-dagers sensitivitetskurs.

Norske akademikere ble også behandlet bedre enn i andre land fordi de var «av germansk blod». Himmler grep flere ganger inn for å frigi fengslede forskere. Målet var å få flest mulig med på det fellesgermanske programmet, og tvang var ikke middelet. De som var kritiske til tyskerne ble likevel holdt under oppsyn.

Rektor Didrik Arup Seip var en av dem. Han ble arrestert, frigitt av Himmler under forutsetning at han reiste til Tyskland for å lage en oversikt over heltemotiver i de norrøne sagaene. Det gikk han med på. Han ble ansatt i Ahnenerbe, og tjente godt.

Han var bare en av mange opposisjonelle nordmenn som Himmler ville behandle med respekt, siden de var «praktgermanere.»

PANGERMANISMEN STO STERKEST i Norge i 1941 og 1942. Innsatsen ble likevel ikke kronet med hell, blant annet fordi det fantes en rekke ideologisk og politisk motstridende «nasjonalsosialismer», som Terje Emberland skriver i boka. Miljøet sprikte fra hedninger til dypt religiøse mennesker, fra tyskerelskere og til de som var langt mer skeptiske til Tyskland, nasjonalister sto mot motstandere av nasjonalstaten.

Omslaget på Østfronten årsskiftet 1942 - 43 ga bevegelsen nådestøtet i Norge, og i 1945 ble pangermanismen endelig lagt død. En 100 år gammel linje i norsk åndsliv ble kuttet brått av. 

Den nye boka frisker opp hukommelsen om hvor utbredt fordums germaner-svermeri var, og er slik et nyttig bidrag til å bryte ned den vante svart-hvitt fortellingen om nordmenn under okkupasjonen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.