Valgets kvaler
Et kaldere Norge
Ni eller ti partier vil få plass i det kommende Storting. Det krever en ledelse som kan samle, ikke splitte.
88 
De store «styringspartiene» liker det ikke, men det gjør velgerne. De vil ha både Ap, Høyre, Frp, Sp, Venstre, KrF, SV, Rødt, MDG og kanskje Pasientfokus på Stortinget. Det er lenge siden det var nok med ett eller to partier for å skape flertall. Bestillingen fra velgerne er derfor at vi får en regjering som kan navigere gjennom denne partifloraen, til beste for landet og til beste for velgerne.
Det betyr også at vi bør ha en regjering som kan lytte godt til mindretallet og som kan sørge for fornuftige, omforente vedtak i de store, strategiske sakene for landet. Forsvarsforliket som ble oppnådd i inneværende periode er et eksempel på dette.
To av årets statsministerkandidater har gjennom erfaring vist at de kan håndtere både det å sitte i en flertallsregjering, men også det å måtte manøvrere en mindretallsregjering gjennom vanskelige saker. Siden valget i 2013 har vi med unntak av ett års tid (2019-2020) hatt mindretallsregjeringer, som har måtte håndtere både oljekrise, flyktningkrise, pandemi og krig i Europa.
Den som får oppdraget etter mandagens valg, vil trolig få en stri tørn. Alt tyder på at det blir flere partier enn tidligere som må samles for å sikre flertall, både for gode statsbudsjett og i andre saker som er viktige for landet. Det krever også en evne til å håndtere tapte slag og til å la andre partier slippe til med sine fanesaker.
Derfor er det svært bekymringsfullt at vi har en tredje statsministerkandidat, en svært realistisk kandidat, som har stått i spissen for en et parti som lover en ny, iskald og inhuman kriminalpolitikk, en enda strengere innvandringspolitikk og større avstand til EU. Det vises også en manglende interesse for lidelsene i Gaza og generelt en manglende interesse for internasjonalt samarbeid i en tid der dette er mer nødvendig enn noensinne. Vi ser også en statsministerkandidat som kommer med nedsettende personangrep på politiske motstandere på en måte som gjør fruktbart samarbeid praktisk talt umulig etter valget.
Allerede har dette ført til at mange partier er dratt sterkt til høyre gjennom et klart stortingsvedtak om bevæpning av politiet og gjennom en etter hvert temmelig tverrpolitisk enighet om begrensing av flyktningstrømmen til Norge. Vi har også fått en nærmest parodisk debatt om disiplin i skolen, der hensynet til elevene er i ferd med å forsvinne totalt.
Den lange valgkampen i år har vist at vi har et parti som har fått flertallet med på å skape et kaldere Norge, bortsett fra på gradestokken. For vi ser en klimapolitikk som ikke er i nærheten på å levere på Norges klimaforpliktelser. Vi trenger ikke høyere sommertemperaturer, men vi trenger et valgresultat som gir et varmere Norge.
