På jakt etter Kamalas sjel

Visepresident Kamala Harris var synlig fraværende da den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu talte til kongressen i Washington onsdag. Som senatets leder skulle hun selvsagt vært til stede, men hun hadde for lenge siden et annet oppdrag den dagen. Det passet ikke med Netanyahu.

Nei, det gjorde ikke det, slett ikke. For Benjamin Netanyahu var ustoppelig i det som egentlig er hans aller viktigste valgdistrikt, Den amerikanske kongressen. Til å være gjest la han an en usedvanlig aggressiv tone, og serverte usannhet etter usannhet, av nærmest trumpske dimensjoner. Nei, Israel hadde slett ikke sultet folket i Gaza i løpet av krigen, tvert imot, de hadde forsøkt å hjelpe. Ja, Israel gjorde alt for å spare sivile, til tross for at minst 38 000 sivile, 278 hjelpearbeidere og 158 journalister er drept. Og, ja, de mange demonstrantene utenfor kongressbygningen var Hamas' nyttige idioter.

Skulle Kamala Harris liksom sittet på sin faste plass, bak der Netanyahu talte, og høre på dette sludderet? Skulle hun sette opp en uleselig mimikk, eller skulle hun som vertskap for den israelske statsministeren demonstrere sitt mishag overfor usannhetene som ble servert? Skulle hun la TV-kameraene dvele over sin tvil og sitt ubehag?

Selvsagt skulle hun ikke det. Kamala Harris er der at hun velger sin arena selv. Og den arenaen var i sitt private møte med den israelske statsministeren dagen etter, torsdag kveld, der hun konfronterte Netanyahu.

- Vi kan ikke se bort fra tragediene i Gaza. Vi kan ikke tillate oss å lammes av lidelsene, og jeg vil ikke tie, sa hun, og krevde våpenhvile nå, og en to-stats løsning på sikt. Det siste i samforstand med sin sjef, Biden, som vil forsøke å presse gjennom en løsning for Gaza før han går av i januar. Harris brukte et helt annet språk enn Biden, det vil bli lagt merke til, både på venstresida, der hun vil hente velgere, og på høyre-sida, der Trump vil hente sine, i denne dramatiske valgkampen.

Kamala Harris kan være et ubeskrevet blad som utenrikspolitiker. Og hun har mye å ta tak i hvis hun skulle vinne presidentvalget i november. Verden byr - som kjent - på problemer om dagen. Den heteste poteten i verden sett fra Washington er Israel-Palestina konflikten. Den farligste er Russland og Vladimir Putin. Og den prioriterte for både demokratene og republikanerne er forholdet til Kina, og den strategiske og ideologiske rivaliseringen med Midtens rike.

Harris har gått i en god skole. Joe Biden legger stor vekt på personlige bekjentskaper og kontakter, som den erfarne utenrikspolitikeren han er. Biden har kjent Netanyahu i 40 år, og Putin og Kinas leder Xi Jinping i mer enn 20. Biden mener han kjenner Putin så godt at han i 2021 - et år før forsøket på stor-skala invasjonen av Ukraina - kunne si at han hadde sett inn i den russiske presidentens øyne, men han kunne ikke se noen sjel.

Dette var en kommentar til sin forgjenger, den utenrikspolitiske novisen George W. Bush, som i 2003 sa at han hadde sett inn i Putins øyne, og - nettopp - sett hans sjel. Og hvis Trump skulle driste seg ut i dette landskapet på jakt etter Putins sjel, ville vi trolig være der at vi snakket om to menn som stirret hverandre inn i øynene, uten at noen av dem kunne finne noen sjel. Det er klart det er læringspunkter for Harris hos en mann med Bidens erfaring.

Bortsett fra retorisk å ha et mer kritisk forhold til Israelsk krig i Gaza enn sin sjef, så har Harris stort sett sammenfallende perspektiver med Biden om verden. Tre år på rad har Harris vært på den viktigste sikkerhetspolitiske konferansen, den i München. Etter årets konferanse i februar oppsummerte hun situasjonen, med et klart spark til Trump, på denne måten:

- Historien har også vist oss: Hvis vi bare ser inn i oss selv, så kan vi ikke bekjempe trusler fra utsiden; isolasjon er ikke å beskytte seg. Tvert imot, når Amerika har isolert seg, har truslene bare vokst.

I dette ligger et forpliktende samarbeid med allierte. I dette ligger støtte til Ukraina, og en erkjennelse av hvor farlig situasjonen med Putins Russland er. Og i dette ligger ønsket om å bygge grupper av regionale partnere i for eksempel Midtøsten, med å spille på lag med både Israel og sentrale arabiske land for å tvinge fram en løsning som også palestinerne kan leve med. Og i Øst-Asia, for å bygge allianser for å bremse Kinas makt-ambisjoner. Mens støtten til Nato i Europa ligger fast.

Imens får vi bare håpe at elefanten i glass-butikken får rast fra seg, sånn at han ikke blir valgt til USAs president i november.