Båtulykken i Meløy
- Veldig hardt
Ungdomsmiljøet i vesle Meløy er sterkt preget etter båtulykken som krevde to unge liv.
MELØY (Dagbladet) Dagbladet har møtt Margit Steinbakk Jensen (20) og Marthe Øijord (19) i Meløy.
De forteller om et ungdomsmiljø som er sterkt preget etter natt til lørdags båtulykke der to unge mennesker i den lille kommunen mistet livet.
- Det er en liten plass hvor alle kjenner alle. Det blir jo veldig hardt når to ungdommer dør i en tragisk ulykke. Det har vært mange Facebook-innlegg og kommentarer med overveldende kjærlighet og mye støtte fra lokalsamfunnet, sier Marthe.
Klokka 01.16 natt til lørdag fikk politiet i Nordland melding om en båtulykke ved en øy ved Ørnes i Meløy kommune i Nordland. Ni personer var om bord da ulykken skjedde. To mistet livet, og de sju andre er skadd i ulik grad. Alle involverte er i alderen 18 til 20 år.
- Sammensveiset
Margit og Marthe beskriver det lokale ungdomsmiljøet i svært positive ordelag.
- Det er et stort, sammensveiset miljø, der alle er med, egentlig, sier Margit.
- Alle føler med hverandre, og kjenner at det her er hardt, skyter Marthe inn.
Lørdag kveld skulle de unge møtes og minnes.
- Vi skal møtes på fergekaia og kjøre en bilkortesje nordover for å tenne lys, legge ned blomster og være i lag. Det er aldri lett å gå tilbake til hverdagen, uten noen som burde ha vært der, sier Margit.
Jentene er nå opptatt av at lokalsamfunnet står sammen.
- Føler seg tom
- Man føler seg ganske tom, egentlig. Det er en hard dag vi sent vil glemme, men det viktigste er å stå opp og ta vare på nære venner, de som var i ulykken og være der for nærmeste familie. Det er hovedfokuset de neste dagene, ukene og månedene som kommer, sier Marthe.
Jentene er preget etter båtulykken, men også av at dette er tredje dødsulykke som rammer Meløy i sommer.
- Dette er tredje dødsulykke med til sammen fire dødsfall. To med bil og nå en med båt. Alle unge, med livet foran seg. Så det er selvfølgelig veldig trasig, sier Marthe og legger til:
- Vi som ungdomsmiljø må stå støtt og stødig og tenke på at alle takler sorg og ulykker ulikt. Det må være åpenhet for at alle får kjenne på sitt, vi må møte folk, ha åpne dører og svare på meldinger, ja, gjøre det lille ekstra for lokalsamfunnet i den her tida.
