Christina (66) er dødssyk: De første tegnene

Bukspyttkjertelkreft er en av de dødeligste kreftsykdommene som finnes, og forskningsfremskritt er få. Ifølge Kreftforeningen overlever bare en lav andel, rundt 15 prosent. Mange dør også kort tid etter diagnosen, fordi sykdommen ofte har klart å spre seg før den oppdages.

- Jeg er glad jeg ikke visste hvor dårlig prognosen var da jeg fikk diagnosen. Nå prøver jeg hele tiden å ligge ett steg foran kreften, forteller Christina Gerde.

Hun har nettopp kommet hjem fra en reise til Portugal da vi snakker sammen. Ryggsekken er satt bort for øyeblikket, men hvis neste kontroll går bra, kan det bli en ny tur til høsten. Å reise har blitt en stor og viktig del av Christinas  liv den siste tiden.

- Etter at jeg ble ferdig med kreftbehandlingen, har jeg reist mye. I år har jeg vært på tur i fire måneder. Først og fremst har jeg vært på Interrail i Europa sammen med samboeren min, Malin, forteller Christina.

For nå haster det å oppleve alt det hun egentlig hadde planlagt å gjøre etter pensjonsalderen. Christina, som aldri tidligere hadde hatt en eneste sykedag, ble for to år siden rammet av en av de mest alvorlige kreftformene som finnes – bukspyttkjertelkreft.

Nå lever hun med trusselen om tilbakefall hengende over seg, og blir hun syk igjen, er løpet – som hun selv beskriver det – kjørt.

- Min kreft ble oppdaget tidlig, og det gjorde at jeg kunne opereres. Det er det ikke alle som kan, sier hun.

En av de verste kreftformene

Operasjonen er den eneste muligheten til å bli helt kvitt kreften. Den er omfattende og krever lang restitusjon. 

Christina lå to uker på sykehus og gjennomgikk deretter en av de mest krevende cellegiftbehandlingene som finnes. Kurene tærer så sterkt på kroppen at de øker risikoen for sepsis. 

Under behandlingen fikk Christina derfor avansert hjemmesykepleie. Selv tror hun at hennes gode fysiske form bidro til at kroppen klarte å tåle cellegiften.

Ser man på statistikken, er prognosen dyster også etter operasjon: mange får tilbakefall, og bortsett fra cellegift finnes det få behandlingsalternativer.

Må takle uroen

I dag er Christina glad for at hun ikke kjente til de dårlige oddsene da hun ble syk – den informasjonen ville vært tung å bære. 

Nå derimot, tilegner hun seg alt hun kan om sykdommen.

- Men jeg antar at det er en måte å håndtere sin egen uro på, sier hun.

Hun brenner også for å hjelpe andre som er rammet. Christina har engasjert seg i Palema, en svensk pasientforening for personer med kreft i bukspyttkjertel, lever og mage. 

For henne er dette engasjementet bokstavelig talt et spørsmål om liv og død.

- Bedre behandlinger er min, og andres, eneste sjanse til å overleve hvis vi får metastaser, noe de aller fleste rammes av. Derfor engasjerer jeg meg for å påvirke helsevesenet og politikere til bedre kreftbehandling. Det er eneste vei til bedre liv, helse og overlevelse, sier hun.

For Christina begynte alt med en mild tørrhoste og sure oppstøt som ikke ga seg. Hun gikk til legen, men det ble ikke funnet noe unormalt.

- Men dette var noe jeg ikke kjente igjen i kroppen min. Jeg sluttet å drikke kaffe, men det hjalp ikke.

Christina, som var bedre trent enn de fleste etter et liv som elitespiller i volleyball, hadde alltid levd sunt. At det kunne være kreft, fantes ikke i hennes tankeverden, men hun kjente at noe var galt.

– Jeg oppsøkte bedriftshelsetjenesten og fikk tatt en ultralyd. Da så man en forandring på bukspyttkjertelen. Så gikk alt veldig fort.

I løpet av en uke fikk Christina vite at hun sannsynligvis hadde en ondartet og aggressiv kreftform, og at hun måtte opereres.

- Man fjerner organer og gjør om hele buken. Jeg følte meg forferdelig etterpå. Jeg mistet appetitten helt og gikk kraftig ned i vekt, sier hun.

Den påfølgende cellegiftkuren gjorde ikke appetitten bedre.

- Jeg fikk cellegift tre dager i uken, annenhver uke i et halvt år. Jeg måtte sove med en nål i brystet og en pumpe som kontinuerlig sendte cellegiften inn i kroppen min. Jeg kunne sitte med en tallerken mat foran meg i sju timer hver dag bare for å få i meg noe som helst.

Lever med trusselen – og håpet!

Så snart sårene i magen hadde grodd, begynte hun å trene igjen. Christina elsker å være fysisk aktiv og har, som hun sier, alltid hatt en ball i livet sitt.

- Det finnes forskning som viser at trening både lindrer bivirkninger og gir bedre sjanser til å takle kreften. Det motiverer meg.

Christina er nå ferdigbehandlet, men hun vet at risikoen for tilbakefall er høy.

Medisinene øker demensrisikoen

- Hvis jeg får tilbakefall, setter jeg håpet til at det har kommet nye medisiner eller at jeg kan delta som testperson i en klinisk studie for nye behandlinger. Vi trenger flere studier i Sverige, det ville øke oddsen min, sier Christina.

Hun går til kontroll hver tredje måned og «feiret» nylig at det har gått to år siden operasjonen. Jo lengre tid som går uten tilbakefall, desto bedre blir prognosen.

- Eller feiret er nok feil ord. Jeg våget ikke å feire, skriv heller at jeg markerte toårsdagen, sier hun.

Ettervirkningene av operasjonen gjør at magen og næringsopptaket ikke fungerer som før. Hver dag må Christina ta 30 bukspyttkjertelenzymer for at fordøyelsen skal fungere som den skal. 

Selv om hun i dag føler seg relativt bra, henger trusselen om tilbakefall fortsatt over henne – og tidvis er det vanskelig å leve med.

- Å få beskjed om å leve videre – eller ikke – hver tredje måned er veldig tøft. Det gir en slags følelse av å stå utenfor, for eksempel når andre planlegger ting for fremtiden. Jeg vet jo ikke om jeg er med da. Men jeg har også fått en fantastisk støtte fra nære og kjære, og sterkere bånd til mennesker som har vist meg omsorg.

Øker hos kvinner

Til tross for forskningsfremskritt for andre kreftformer har overlevelsen for pasienter med kreft i bukspyttkjertelen stått stille. Nå finnes en ny medisin som kan bli et gjennombrudd for enkelte rammede.

Tidligere var det først og fremst storrøykende menn i 65-årsalderen som fikk kreftformen. Slik er det ikke lenger.

- Bukspyttkjertelkreft blir stadig vanligere i hele verden. Det er fortsatt vanligst hos menn, men det øker blant kvinner, sier Matthias Löhr, professor i gastroenterologi og hepatologi ved Karolinska Institutet.

Økningen knyttes blant annet til røyking og fedme. Også type 2-diabetes og snus øker risikoen for sykdommen.

Leggsmertene kan være alvorlig sykdom

- Karolinska Institutet har gjennomført studier som viser at snus øker risikoen for bukspyttkjertelkreft. Det er imidlertid ikke nikotinet i seg selv, men andre stoffer i snusen som ser ut til å øke risikoen. Det forskes også på om den omfattende bruken av antibiotika kan ha bidratt til økt kreftrisiko.

Matthias Löhr forsker også på tidlig oppdagelse av sykdommen ved hjelp av en blodprøve.

- Dessverre oppdages sykdommen ofte sent. Symptomene er diffuse og uspesifikke i begynnelsen. Noe man bør være oppmerksom på er uforklarlig vekttap, ryggsmerter og diaré kombinert med nylig påvist type 2-diabetes. Da bør man kontakte fastlegen sin.

Han viser også til en liste med ti vanlige alarmsymptomer på bukspyttkjertelkreft (se faktaboks).

- Det er en skummel sykdom fordi bukspyttkjertelen sitter midt i kroppen og er vanskelig å komme til. Den er også omgitt av store blodårer som kreften kan vokse inn i. Derfor kan mange av pasientene ikke opereres, sier han.

Og operasjon er som regel det som kreves for å overleve sykdommen på lang sikt. Har den rukket å spre seg, er prognosen dårlig.

- I noen tilfeller kan man krympe svulstene med cellegift slik at de blir operable. Men dessverre kan også små svulster vokse inn i blodårer.

Det er heller ikke alle som tåler cellegiftbehandlingen fordi den er så tøff.

- Pasienten må være frisk nok til å orke den. Man kan for eksempel ikke ha alvorlig hjerte- eller lungesykdom, sier Löhr.

Nye behandlinger gir håp 

Bildet han tegner er mørkt, og forskningen på sykdommen henger etter. Men det er ikke helt svart:

- Det finnes alltid håp, og i den senere tid har det kommet nye behandlinger som er lovende. Jeg tror såkalte KRAS-hemmere kan bli et stort gjennombrudd ved bukspyttkjertelkreft, sier han.

Den nye medisinen bremser veksten av svulster hos enkelte pasienter med en spesiell type mutasjon. KRAS-hemmere testes nå blant annet ved Karolinska sykehuset.

- Det forskes også på en vaksinasjonsterapi mot bukspyttkjertelkreft. Vaksinen er et personlig tilpasset mRNA-vaksine og bygger på samme teknologi som covid-vaksinen, sier Matthias Löhr.

Studier har vist at de som får vaksinen etter operasjon, lever lengre uten tilbakefall.

- Men også innen kirurgien gjøres det fremskritt. Operasjonene har blitt mer skånsomme, noe som gjør at flere, også ikke fullt så friske pasienter, kan opereres.

Denne artikkelen sto først i svenske Måbra, som i likhet med Dagbladet Pluss - er eid av Aller Media.