Nyttårsmassakren: Grunnlovens far ledet jakten på massemorder

Det var tidlig 1.nyttårsdag på gjestgivergården Saksebøl i Hobøl. På husmannsplassen Glæden, var enken Eli Michelsdatter og sønnen Kristian allerede oppe. Plutselig kom drengen på nabogården stormende inn gjennom døren. Han ropte noe om mord og manndrap og at de måtte komme og hjelpe.

Marte Pedersdatter, som også bodde på Glæden, ble med drengen bort til hovedbygningen. Hun tok bare et skritt inn gjennom døren før hun rygget skrekkslagen ut av døråpningen.

Øksemassakre

I stua lå husbonden Johannes Jensen. Han lå med kroppen halvveis ute av sengen slik at hodet hvilte på gulvet. Blodet som hadde strømmet fra et dypt kutt i nakken hadde frosset i løpet av natten. Liket måtte senere brekkes løs. I tjenerkammerset var det blod over alt. Her lå de to drengene og tjenestepiken, alle drept med øksehogg mot hodet, nakken og ansiktet.

Da lensmannen undersøkte stua nærmere, så han at pengekisten var brutt opp og tømt. Skatollet var åpnet og flere gjenstander manglet fra huset. Benken i stuen var oppredd og noen hadde sovet der. Det var ingen tegn på at dører eller vinduer var brutt opp. Morderen hadde altså vært gjest på gården.

Av hensyn til den offentlige sikkerhet bestemte Regjeringskommisjonen [Norges midlertidige regjering] «at alle midler anvendes til å oppdage gjerningsmannen for disse gruelige forbrytelser.» Det ble vedtatt å oppnevne en undersøkelseskommisjon med utvidete fullmakter, ledet av politimester og byfogd i Christiania, Jakob Wulfsberg.

Fant vitner

Kommisjonen hadde rett til å «anstille undersøkelser hvor og hos hvem den måtte finne anledning til mistanke…samt kreve enhver person anholdt som det finnes noen anledning til å formode på noen måte har deltatt i den avskyelige mordgjerning.» Det var sorenskriveren i Follo som hadde foreslått å oppnevne undersøkelseskommisjonen.

Det var også denne unge energiske juristen som skulle lede det praktiske politiarbeidet med åstedsundersøkelser og vitneforhør. Den unge juristen var Christian Magnus Falsen. Noen år senere skulle han bli kjent som den norske Grunnlovens far.

Snart fant Falsen to vitner. Den første var en skyssgutt som hadde kommet innom Saksebøl på Nyttårsaften. Han hadde sett husbonden snakke med en fremmedkar som gutten beskrev som «meget velkledd, men ikke tillitsvekkende.» Gutten hørte de to avtalte at fremmedkaren skulle overnatte på gården.

Senere samme natt våknet Eli Olsdatter på gården Skinnerud, opp av lyden av hover. I månelyset så hun en rytter som red over de snøkledte jordene. Mannen hadde en hatt med høy, rund pull på hodet og bak ham flagret en grå frakk.

Brukte mediene i jakten

Vitneforklaringen tydet på det var en tilreisende som stod bak massemordet. For første gang i norsk rettshistorie tok derfor politiet i bruk mediene på jakt etter morderen.

10. januar 1809 trykket Christiania Intelligentssedler en artikkel om mordene på Saksebøl. Dette var Norges første avis og det nærmeste man kom et riksdekkende nyhetsorgan. Artikkelen inneholdt også en beskrivelse av alt som var blitt stjålet fra Saksebøl. Det ble også utlovet en belønning på 100 riksdaler til den som kunne gi opplysninger som førte til at morderen ble fakket.

En morgen i midten av januar satt skomakermester Nikolaus Westerbom i Moss og leste etterlysningen. Han så særlige nøye på beskrivelsen av gjenstandene som var stjålet fra Saksebøl: En dobbeltspent frakk med perlemorsknapper, et sølvbeger, to merskumspiper med sølvbeslag, et par skinnstøvler med fløyelskant øverst….

Westerbom husket at han nylig hadde sett slike støvler. Det var en svensk skredder som hadde vært innom et par uker tidligere og byttet et slikt par mot noen andre støvler.

7. februar 1809 kunne Christiania Intelligentssedler melde at « det er lykkedes os at opdage Gjerningsmanden til det afskyelige Mord på Saxebøl, samt at han allerede er bragt til Bekjendelse. Det er en svensk Skrædder, ved navn Peter Westerstrøm, der er borger til Moss.»

Tilstod raskt

Det var politimester Jakob Wulfsberg som hadde forhørt Peter Westerstrøm. Før den mistenkte ble ført inn, trakk Wulfsberg gardinene for vinduene og dempet lyset slik at rommet lå i halvmørke. Den mistenkte ble plassert i en stol. Wulfsberg gikk mot ham med langsomme, tunge skritt, stirret strengt på den tiltalte og spurte med tordnende stemme «Hvor var du Nyttårsnatten?» Da knakk Westerstrøm sammen, falt ned på kne foran politimannen og sa: «På Saksebøl, nådige herre!»

I følge skredderen var det ikke rovmord som hadde vært hensikten. Han hadde «tatt hevn for sine sårede følelser og handlet under vanviddets tvang.»

Siden 1806 hadde Westerstrøm jobbet på gårdene i Østfold som omreisende skredder. Det var flere kvinner i distriktet som falt for den sjarmerende fremmedkaren.

En av dem var Malene fra gården Kjerstad. Malene og Westerstrøm ble forlovet, men formynderen til jenta var mistenksom. Da han ba Westerstrøm om svennebrev eller andre attester, viste Westerstrøm i stedet fram et dokument som skulle bevise at han var «fri og frank og ubundet av ethvert ekteskapsløfte.» Han påstod at det var skrevet av en svensk prest, men håndskriften lignet mistenkelig på Westerstrøms egen.

Enden på det hele ble at forlovelsen ble brutt høsten 1808. I følge Westerstrøm knuste det hjertet hans. Han gikk så langt som til å stjele to pistoler for å drepe Malene og seg selv. Men i stedet fikk han en annen ide. Han fikk for seg at Johannes Jensen på Saksebøl hadde ødelagt for ham.

Han påstod Jensen hadde satt ut rykter for å ødelegge forlovelsen. Dessuten visste alle i bygda at Jensen på Saksebøl hadde mye penger hjemme. Han eide både en skysstasjon, gjestgiveri og krambu.

Måtte drepe alle

Så kom nyttårsaften 1808. På denne tiden bodde Westerstrøm på gården Folkestad i Våler. På gården fant han en øks som han stakk til seg . På nyttårsaften forlot han Folkestad og forklarte at han skulle inn til Moss. I stedet gikk han strake veien til Saksebøl med øksen gjemt under frakken.

Westerstrøm kom til Saksebøl omkring halv ti på nyttårsaften. Han spurte om å få overnatte der under påskudd av at han skulle på morgengudstjeneste i en kirke i nærheten. Ved 11-tiden gikk Westerstrøm og Johannes Jensen til sengs. Westerstrøm sov på en benk ved kakkelovnen og verten i en seng inne ved veggen.

Johannes slukket lyset og en stund lå de to og snakket sammen i mørket. Så ble det stille. Westerstrøm hørte at verten pustet tungt og langsomt og forstod at han sov.

Westerstrøm sov ikke. Han lå og vred seg i sengen. Av og til stod han opp og gikk urolig rundt i rommet. Han hadde hørt stemmer fra den indre delen av huset og forstod at tjenestefolket var våkne. Dersom han drepte Johannes måtte han drepe dem også.

Han så på klokken og den nærmet seg 3. Det var snart morgen. Det var nå eller aldri. Westerstrøm reiste seg fra benken. Med øksen i hånden gikk han gjennom det mørke rommet bort til sengen der Johannes Jensen lå og sov.

Hodet satt på stake

Det var aldri noen tvil om utfallet av saken og den 23. juli 1809 falt dommen. Peter Westerstrøm ble dømt til å føres til retterstedet, hvor bøddelen skulle knipe ham med glødende tenger fem steder på kroppen. Deretter skulle høyre hånd og hode hugges av.

Etter henrettelsen skulle det avhugde hodet og hånden tres på en stake. Westerstrøms forsvarer, justisråd Blom, anket dommen med begrunnelsen at Westerstrøm ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Anken ble tatt til følge og straffen ble redusert.

Westerstrøm slapp å bli torturert og lemlestet. Men resten av dommen stod fast.

Den 27. oktober 1809 ble Peter Westerstrøm ført til retterstedet. Her holdt presten en stille andakt med den dømte før han ble overlatt til bøddelen. Det hele foregikk uten dramatikk. Deretter ble Peter Westerstrøms hode satt på stake til skrekk og advarsel.

Fem år senere i 1814 var Christian Magnus Falsen en av drivkreftene bak Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der ble det vedtatt å avskaffe slike avskrekkende straffer Peter Westerstrøm ble dømt til. Fra nå av skulle selv dømte forbrytere få en verdig avslutning på livet og begraves i stillhet på kirkegården.

Kilder: Øverland, O.A.: Mordet på Saksebøl. Hobøl Historielag, 1991

Holmsen, P.: Kristiania Politis Historie 1624-1884. W.C. Fabritius, 1884