Viser vår naivitet

BOK: «Moldeoligarken» er fortellingen om Oleg Deripaska, oligarken som slo seg opp på aluminium i kraft av sin gjensidig lønnsomme allianse med Russlands president Vladimir Putin. Boka er kompakt, det er en egen leseopplevelse å nærmest drukne i navn og fakta, samtidig som selve historien forblir uklar, med stadige antakelser og ubesvarte spørsmål.

Men i Russland etter Sovjetunionens kollaps er fakta ofte godt gjemt. Og det er land der det er livsfarlig å stille for mange spørsmål.

Kriminelle nettverk

Ikke for det, her er det nok å ta av. 24 år gammel greide Oleg Deripaska å bli sjef for Russlands tredje største smelteverk for aluminium. Dette var i Russlands mest kaotiske tid, før røverbandene hadde fått fastere grep på statsmakten, og før Putin hadde fått grep på røverbandene igjen. I dette ville vesten var det makt og vold som gjaldt. De som ønsket å bli forretningsmenn, måtte alliere seg med kriminelle nettverk.

Knut Kainz Rognerud forteller hvordan den unge Deripaska, en veltrent, to meter høy yogautøver med en matematisk klisterhjerne, allierte seg med kriminelle med kallenavn som «Tyren» og «Tataren». I denne verden ble folk skutt om de sto i veien eller lagde problemer. Forretningslivet ble befolket av mennesker med kontakter i både gamle KGB og forbryterverdenen som hadde vokst fram, mens Sovjetsamveldet lå på sotteseng.

Deripaska nekter selvsagt for dette. Hans historie er at han var offer for utpressing fra kriminelle.

Rognerud gjør sitt beste for å dokumentere at det snarere var et gjensidig lønnsomt samarbeid. Han viser hvordan Deripaska på imponerende brutalt og kynisk vis svingte seg opp til toppen av næringskjeden i bandittøkonomien, med stadig mer lønnsomme allianser.

Putins mann

Deripaska ble en av Putins nærmeste. Det antas at han forvalter en del av Putins formue. Deripaska giftet seg strategisk inn i maktens innerste sirkler, samtidig som han slo seg opp som en av dem som kontrollerte Russlands aluminiumsbransje. Blant hans mange samarbeidspartnere, var ikke ukjente Roman Abramovitsj, den tidligere eieren av Chelsea. Men før det var det samarbeidspartnere som «Tjukken» og «Krølltoppen», gangstere som kunne fjerne ubehagelige problemer.

Deripaskas egne, private sikkerhetstjeneste talte flere hundre mann, av dem var 42 hans private livvakter.

Røverbaronenes rike

Jo mer man leser fortellinger om Russland i denne perioden, jo mer minner landet om en førindustriell føydalstat, der røverbaroner hevet over all lov holder seg med private armeer og slåss om territorium og ære. På forbausende kort tid makter så Putin å endre reglene og innføre noe som likner mer et enevelde. Og en smidig oligark som Deripaska er med på reisen. Han samarbeider tett med folk i eller fra FSB, arvtakeren til KGB. Og han blir Putins nyttige arm i et Europa og et Skandinavia som fortsatt er, eller velger å være, naive om hva slags stat Russland har blitt.

En stille sorti

Naive politikere

På svensk har boka tittelen «Sundsvalloligarken», tittelen Moldeoligarken er bare valgt til det norske markedet. For i Sverige eier Deripaska og hans partnere aluminiumsverket i Sundsvall. Det betyr svenske arbeidsplasser, og Rognerud viser hvordan den svenske regjeringen gjorde hva den kunne for å hjelpe Deripaska med å slippe de amerikanske sanksjonene etter invasjonen i Ukraina i 2014. Slik østerrikske politikere gjorde det de kunne for å hjelpe ham i EU slik han og partnere målbevisst siktet seg inn på lille Montenegro.

Dette er bokas sterkeste parti.

Det gir skremmende og pinlig dokumentasjon på hvor kort vei det kan være fra gjennomkorrupte russiske forretningsmenn til vesteuropeiske og amerikanske politikere, slike som vil redde arbeidsplasser og tenker mest på hva som er best for Sverige.

Med eskorte til Molde

I Norge tok det også litt for lang tid før vi skjønte at de hyggelige russerne vi samarbeidet så godt med i nord, faktisk var de samme russerne som invaderte Ukraina i sør.

Og at rike russerne som fisket rundt Molde kanskje ikke bare var pengesterke turister. I mange år var en av Deripaskas yachter fast gjest i Molde. Det ble synlig da han i 2016 leide inn en kvinnelig russisk eskorte til disse turene, som begynte å legge ut bilder av turen på sin Instagram-konto. Deripaska hadde holdt audition og hyret inn sju eskortepiker til en fisketur der Russlands visestatsminister var med. På et av opptakene kvinnen la ut, diskuterer Deripaska og visestatsministeren amerikansk politikk.

Det siste var ikke så underlig. Deripaskas mann i USA, Paul Manafort fikk minst 100 millioner i året fra Deripaska for å være lobbyist. Og så ble samme Manafort valgkampleder for Donald Trump presidentvalgkamp i 2016.

For ordens skyld, dette er den samme Deripaska som Norsk Hydro lenge drev forretninger med. Hvis denne boka viser noe, er det hvordan det blir stadig kortere vei mellom stadig større og rikere forretningsmenn, autoritære regimer og våre vestlige politikere.

Vanskelig å følge

Men samtidig som boka dokumenterer dette spillet godt og er en viktig påminning om naivitetens pris og kortsynthetens farer, har den sine svakheter. Vi møter en endeløs strøm av skikkelser uten at Rognerud lykkes helt i å gi dem farge og liv, til tider er det som å lese research-utkastet til en doku-thriller. Særlig vanskelig er det å holde orden på kronologien i de mange historiene. Fortellingen hopper fram og tilbake i tid på en forvirrende måte, de samme sitatene synes gjerne å dukke opp på forskjellige steder i fortellingen.

Og Russland forblir på mange måter en lukket fortelling. Ingen kan vite sikkert akkurat hva som skjedde i de kaotiske åra, ingen vet helt sikkert hva som foregår nå.

Men de glimtene vi likevel får inn, gir oss all grunn til å øke vår årvåkenhet.

Harald Heide-Steens ubåtkaptein er ikke lenger en komisk figur. Nå er han en oligark på fisketur i Molde, med teknisk utstyr gjemt under en blå presenning. Ser vi bare eskortepikene og ikke eskorteskipet ser vi neppe hele bildet.

Sterke inntrykk