Debatt: Malere og kunstretninger

De er like enøyd fanatiske som meg selv

De som bestemmer både private og offentlige innkjøp av kunst, kunsthistorikerne, har jeg opptil flere ganger advart mot. De er like enøyd fanatiske som meg selv.

KONFLIKT: Da jeg i 1998 sto frem som kitsch-maler, var en av beveggrunnene å tydeliggjøre at konflikten ikke sto mellom figurativ og non-figurativ - men mellom det klassiske og det modernistiske, skriver Odd Nerdrum, her fra i 2013.
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
KONFLIKT: Da jeg i 1998 sto frem som kitsch-maler, var en av beveggrunnene å tydeliggjøre at konflikten ikke sto mellom figurativ og non-figurativ - men mellom det klassiske og det modernistiske, skriver Odd Nerdrum, her fra i 2013. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer
Meninger

Det er noe mer i diskusjonen om klassiske malere, enn den vanlige diskusjonen som ikke fører til annet enn tomhet. Svaret fra kulturministerTrine Skei Grande til Silje Hjemdal avslører at det har vært en spesialist i bildet.

Om det ikke er en kunsthistoriker som har skrevet svaret, så har hun iallfall rådført seg med en.

Da jeg i 1998 sto fram som kitsch-maler, var en av beveggrunnene å tydeliggjøre at konflikten ikke sto mellom figurativ og nonfigurativ - men mellom det klassiske og det modernistiske - det oppløftende og det nedbrytende.

Selv om kulturministerens liste over figurative utsmykninger er lang, er samtlige eksempler fra hovedstaden av det modernistiske uttrykk.

De som bestemmer både private og offentlige innkjøp, kunsthistorikerne, har jeg opptil flere ganger advart mot. De er like enøyd fanatiske som meg selv. De følger den tyske modellen, utviklet på slutten av 1700-tallet, som har hengt over kunstlivet i et århundre. Immanuel Kant, kunstens far, hadde følgende blant flere toneangivende ideer for vårt århundre:

1. At skjønnhet ikke kan måles efter objektive kriterier.

2. At skaperen av kunst ikke behøver kunnskap.

Kant er et slags nedrivningsbyrå av den aristoteliske renessansebevissthet - den bevissthet som vår europeiske sivilisasjon er bygget på: Dygd - stoltheten av ett godt arbeid.

Å endre komiteene er ikke nok, man bør gå til roten av problemet, nemlig universitetsutdannelsen til kunsthistorikerne. Den må deles opp i to tunge grupper: Den aristoteliske og den kantianske, eller forenklet: den klassiske og den modernistiske. Aristoteles er en gammel tenker, men likevel avgjørende for den europeiske renessanse, nesten 2000 år etter sin død. Hans skrifter ble elsket som etisk og estetisk veiledning og bør derfor gjeninnføres som hovedfag for kunsthistoriske studenter på likelinje med den kantianske.

Hvis ikke dette skjer, så fortsetter den kulturelle vandalismen, slik at Europa til slutt blir strøket av kartet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.