Taliban går til det som for dem er ytterligheter for å framstå som moderat. De nye makthaverne i Afghanistan forsikrer landsmenn og omverdenen om at jenter fortsatt skal få gå på skole, at de ikke vil ta hevn over dem som har motarbeidet dem, og at de vil ha «en inkluderende regjering». Og de har så langt unngått blodbad, men er i ferd med å stenge fluktruta for både utlendinger og afghanere. Minst sju er trampet i hjel, og mange er banket opp, på vei til flyplassen i Kabul. Til tross for dette, og rapporter om drap, terror, og jakt på dem som jobbet for fienden, er maktovertakelsen preget av mer pragmatisme enn det var grunn til å frykte. Taliban gjør inntil videre sine hoser grønne for verden.

Det har de all grunn til å gjøre. Både fordi deres historie med terror og aparte styresett fra sist de hadde makta - med den mytiske, sky, enøyde mulla Omar i Kandahar som helt sjef - gjør at de har mye å svare for. Og fordi da Taliban hadde makta fra 1996 til 2001, så hadde de knapt noen utenrikspolitikk. Bortsett fra sine bånd til, og støtte fra, pakistansk etterretning. Og sitt skjebnesvangre forhold til terrornettverket al-Qaida, og deres sjefsterrorist, Osama bin Laden. Så, etter den USA-støttede regjeringens plutselige kollaps forrige helg, skal kartet nå tegnes på nytt. Det rommet som USA og deres allierte etterlater seg skal fylles av andre. Hvordan vil det utspille seg?