En paria sminker seg for verden

Taliban går til det som for dem er ytterligheter for å framstå som moderat. De nye makthaverne i Afghanistan forsikrer landsmenn og omverdenen om at jenter fortsatt skal få gå på skole, at de ikke vil ta hevn over dem som har motarbeidet dem, og at de vil ha «en inkluderende regjering». Og de har så langt unngått blodbad, men er i ferd med å stenge fluktruta for både utlendinger og afghanere. Minst sju er trampet i hjel, og mange er banket opp, på vei til flyplassen i Kabul. Til tross for dette, og rapporter om drap, terror, og jakt på dem som jobbet for fienden, er maktovertakelsen preget av mer pragmatisme enn det var grunn til å frykte. Taliban gjør inntil videre sine hoser grønne for verden.

Det har de all grunn til å gjøre. Både fordi deres historie med terror og aparte styresett fra sist de hadde makta - med den mytiske, sky, enøyde mulla Omar i Kandahar som helt sjef - gjør at de har mye å svare for. Og fordi da Taliban hadde makta fra 1996 til 2001, så hadde de knapt noen utenrikspolitikk. Bortsett fra sine bånd til, og støtte fra, pakistansk etterretning. Og sitt skjebnesvangre forhold til terrornettverket al-Qaida, og deres sjefsterrorist, Osama bin Laden. Så, etter den USA-støttede regjeringens plutselige kollaps forrige helg, skal kartet nå tegnes på nytt. Det rommet som USA og deres allierte etterlater seg skal fylles av andre. Hvordan vil det utspille seg?

Da Taliban erobret Kabul for ei uke siden forlot de aller fleste diplomater i mer eller mindre sluttet orden hovedstaden. Alle, bortsett fra fire land, tømte sine ambassader, og brant opp sensitive dokumenter. De fire landene er Pakistan, Iran, Kina og Russland. Vi snakker om de fire regionale stormaktene som alle har stor interesse for hva som skjer med Afghanistan. De var alle i en posisjon hvor de kunne snakke med Taliban, fordi de allerede har gjort det i ganske lang tid. De har alle lest hvor landet ligger, at det var et tidsspørsmål hvor lenge det USA-støttede regimet i Kabul ville sitte. Og de har med undring observert hvordan USA - med to presidenter, både Trump og Biden - har lagt ut snubletrådene som de snublet i for ei uke siden.

De fire regionale stormaktene har én felles interesse, nemlig at Taliban ikke engang til tillater terrororganisasjoner å operere fra Afghanistan, eller bidrar til å spre terror i nærområdene. Men bortsett fra det så har disse landene ulike perspektiver på, og interesser i, Afghanistan.

Pakistan har det åpenbart nærmeste forholdet til de nye makthaverne i Afghanistan. Siden Taliban oppsto - blant afghanske flyktninger i Pakistan - har landet drevet et dobbeltspill med sin allierte USA. Talibans øverste råd, Quetta shura, har fortsatt sitt navn fra byen som ligger i Pakistan, og Pakistan ga i mange år ly til terroristen bin Laden. Et godt forhold til Afghanistan oppfattes i Pakistan som avgjørende for å ha ryggdekning i forhold til naboen det meste dreier seg om i Pakistan, India.

I Iran er gleden stor over at Taliban har beseiret «Den store satan», USA. Men bekymringene er mange, med frykten for flyktninger og heroin fra Afghanistan som det viktigste. Dessuten så er tilliten mellom sjiaene i Iran og sunni-ekstremistene i Taliban liten, til tross for - eller kanskje heller på grunn av - at de begge er muslimske teokratier.

Kina kan bli nøkkelen til Taliban-styrets framtid. I juli ble Talibans leder mulla Abdul Ghani Bardar tatt imot på rød løper i Beijing av utenriksminister Wang Yi. Besøket understreket hvor viktig Afghanistan er for Kina. Det er avgjørende for Kina at Afghanistan ikke blir oppmarsjområde for terror, eller gjemmested for islamister fra Xinjiang-provinsen. Kina kan på den annen side bli Talibans rike onkel, og investere i gruvedrift hvis sikkerhetssituasjonen blir stabil. Taliban trenger desperat penger, nå som pengekranene fra Vesten stenges, og USA prøver å hindre at det nye styret får ut penger fra blant annet IMF.

Russland betrakter Taliban offisielt som en terrororganisasjon. Likevel var Bardar også i Moskva i vår. For Russland er spredning av terror via Sentral-Asia det viktigste. Man er åpenbart bekymret for at kontrollen over grensa mot Tadsjikistan er overlatt til en gruppe av tadsjikiske islamister. Og Russland gjennomførte nettopp en militærøvelse ved grensa til Afghanistan, sammen med Tadsjikistan og Usbekistan.

Afghanistans naboer er først og fremst interessert i stabilitet. Taliban orienterer seg mot verden på en helt annen måte enn for 25 år siden, da de sist tok makta. De har stabilitet og sikkerhet å selge, og diplomatisk anerkjennelse og kanskje investeringer å vinne. Hvis de klarer, og hvis de vil.