Nasjonalmuseet i storm
Krigen mot woke
Krigen mot woke truer med å rive USA i filler. Nå er den kommet for fulle seil til Norge.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Noen vil si den har vært her lenge. Debatten om kanselleringskultur har ruslet og gått i enkelte intellektuelle fora i flere år allerede, men den har aldri lykkes i å ta helt av utenfor kulturkrigernes indre krets. Til det har eksemplene vært for smale og komplekse, og ikke minst har den manglet den tydelige politiske slagsiden som gjør debatten så eksplosiv i USA.
Men med Leiv Eiriksson tok det virkelig av. Nasjonalmuseets ufølsomme håndtering av det som er omtalt som et nasjonalt ikon, hadde alle ingrediensene i seg til å sette sinnene i kok. Saken var tilsynelatende enkel å ta stilling til i sosiale medier. Kritikken var rettet mot en kulturelite, attpåtil representert ved en svenske som omtalte maleriet som «kolonialistisk». Som nordmenn vet, det finnes ikke et mer woke folkeslag enn svenskene.
Etter noen dager kom det fram at saken ikke var fullt så enkel. Christian Krohg-maleriet var ikke tatt ned eller kansellert; det hadde ikke hengt oppe i det nye museet. Christian Krohg var ikke forvist til historiens kjeller av frykt for krenkelse. Den ubetenksomme uttalelsen ble beklaget og trukket tilbake. Maleriet skal nå stilles ut i Nasjonalmuseets vestibyle slik at nordmenn kan strømme til for å beundre et bilde kunstkritikere er skjønt enig om er ganske dårlig og slett ikke blant Krohgs beste som har prominent plass i museets utstilling.
Retretten og oppklaringen kom for seint. Som så ofte i krigen mot woke, hadde saken allerede antatt sitt eget liv, uavhengig av fakta. Facebook-profiler var fulle av den gamle sjøfareren i gul trøye; je suis Leiv Eiriksson. Frp slår fast på sin Facebook-side at maleriet måtte ned i kjelleren på grunn av kunstnerens kjønn og hudfarge. Det er altså nok et angrep på den hvite mannen, en sentral og forenklet påstand i anklagene mot woke. Skal vi tro Frp.
Hva er så woke? Hva enn du måtte legge i det, kan det sees ut som; enten det er omskriving av uttrykk i Roald Dahls barnebøker, kvotering eller informasjon om Pride i skolen. Men uttrykket oppsto allerede på 1930-tallet blant afroamerikanere og handlet om å være «våken» når det gjelder systemisk rasediskriminering. På 2010-tallet fikk uttrykket nytt liv. Det har særlig vært knyttet til Black Lives Matter-bevegelsen, ikke minst ideen om hvite privilegier, men har fått en bredere betydning og omfatter nå alle former for diskriminering. I USA har naturligvis «rase» en helt annen historisk og politisk betydning enn i Norge, men amerikanske frontlinjer importeres raskt i sosiale medier som man ser av Frp-posten.
Det er en veldig dårlig idé.
I USA har krigen mot woke tatt kvelertak på den offentlige samtalen og kuppet agendaen i det republikanske partiet. Florida-guvernøren Ron DeSantis, som regnes som Donald Trumps største utfordrer, kan knapt nærme seg en mikrofon uten å spytte ut ordet. Han skryter av at «Florida er stedet woke kommer for å dø» og har innført en anti-woke-lov som skal beskytte skolebarn mot undervisning om kjønn og seksualitet. Han har kansellert en studie i afroamerikansk historie ved en videregående skole og blandet seg inn i universiteters pensum med trusler om sanksjoner mot lærere som ikke føyer seg.
Spør du hvorfor republikanere liker Putin, er det fordi han er verdens fremste woke-motstander.
Den kristenkonservative kulturkrigen i USA handler ironisk nok mye om kansellering. Foreldremøter har utviklet seg til rene slagmarker rundt spørsmål om LHBT og rase; tusenvis av bøker om slike temaer er fjernet fra skolebibliotekene, blant dem bøker av Margaret Atwood, Toni Morrison og selvfølgelig Harper Lees klassiker, To Kill a Mocking Bird, om rasemotsetninger i sørstatene, som etter mer enn 60 år fortsatt er for woke for enkelte.
Det som begynte som en liberal og sunn ryggmargsrefleks mot kansellering i akademia, media og kulturlivet, har endt i et konservativt korstog mot progressive ideer og mangfold. Det er ikke tilfeldig at det blir bråk om Pride i norske skoler. Det er et ekko av amerikanske tilstander, hvor sårbare minoriteter har blitt politisk kanonføde på høyresiden. Det er en tapt kamp, men mange skal ned på veien.
Må svensken gå? Det ville vel vært resultatet i Florida, hvor en autoritær guvernør har tatt woke-motstanden til sin illiberale ende. Enn så lenge er nordmenn fornøyd med å ha presset museet til retrett. Neste gang de prøver seg, er det ikke sikkert de slipper så billig.
