Filmanmeldelse: «Spider-Man: No Way Home»
Går på tomgang
Spider-Man: No Way Home» er siste tilskudd i et univers som har ekspandert til et luftslott. Og det hjelper ikke å hente inn gamle kjente.
Det beste med å være Spider-Man, er at han kan redde verden til stadighet og samtidig leve et anonymt liv som privatpersonen Peter Parker (Tom Holland). Bare noen få utvalgte vet hvilke krefter han egentlig bærer i seg, deriblant kjæresten MJ (Zendaya) og tanta hans May (Marissa Tomei). For der de fleste andre superhelter i Marvel Cinematic Univers (MCU) enten er umaskerte eller har latt seg avsløre, holder Peter fast på å leve to separate liv. Dette privilegiet forsvinner imidlertid når identiteten hans røpes viralt i «Spider-Man: No Way Home». På rekordkort tid blir Peter Parker verdens mest kjente person.
«Spider-Man: No Way Home» er den tredje MCU-filmen med Spider-Man i hovedrollen, og andre Spider-man-film etter «Avengers: Endgame» som var en finale for flere av universets folkekjære helter, som Iron Man og Captain America. Tom Holland er en god arvtaker til Marvel-forbilder, men han får også større muskler til å hjelpe seg gjennom denne tredje installasjonen av sin egen rekke solofilmer. En superhelt trenger alltid noen å kjempe mot, og i denne filmen blir Spider-Man utfordret av gamle kjente, men ikke nødvendigvis fra eget univers.
For i et desperat forsøk på å få folk flest til å glemme alter egoet hans, kontakter Peter Parker trollmannen Doctor Strange (Benedict Cumberbatch), fra filmen med samme navn, som har en formel på lur. En formel som skal få verden til å glemme at Peter Parker er Spider-Man, men som grunnet Peters kløneri slår kraftig feil. Dette får fatale følger.
Gledelig eller fåfengt
Enkelte som har et nostalgisk forhold til Sam Ramis «Spider-Man»-trilogi med Tobey Maguire i hovedrollen og de to mindre populære «The Amazing Spider-Man»-filmene med Andrew Garfield, vil få noen gledelige gjensyn med blant Andre Green Goblin (Willem Dafoe) og Electro (Jamie Foxx). Andre vil syntes det er fantasiløst og fåfengt.
Ideen er for øvrig god, for dette er rollefigurer mange har et kjært forhold til, men når rollefigurene oppfører seg radikalt annerledes enn slik vi kjenner dem fra tidligere filmer blir det tydelig at dette har vært på MCU’s premisser, og da blir crossoveren heller blek og krampaktig enn nostalgisk og forsonende.
Med over 25 MCU-filmer og en rekke TV-serier bak seg i er det kanskje ikke så rart at også «Spider-Man: No Way Home» kjennes ut som en samlebåndsfilm. Men hvorfor stoppe når man er så godt i gang? I alle fall når man fortsatt tjener penger. Dessverre har det for lengst gått inflasjon i kvaliteten. Både estetisk og på manusfronten.
Repeterende
Tross forsøket på å fornye universet ved å legge inn et såkalt multiunivers, som tillater skurker fra tidligere franchiser å dukke opp, er strukturen og estetikken gjenkjennelig og repeterende. Den virker også tidvis litt hastig produsert. Mulig har dette med corona å gjøre, men ytterst få scener viser store folkemengder, og sjelden har vi følelsen av at sivile liv står på spill. Det hjelper ikke med påkostete effekter når filmen likner mer en TV-spesial enn en helaftens spillefilm.
Filmen har spart på mye, men ikke tid. I løpet av to og en halv time skal vi gjennom mye handling uten særlig progresjon. Flere scener kan kategoriseres som dødtid, og vi får unødvendige konflikter som ikke passer inn i en større kontekst.
Skuespillerne gjør sitt for å bedre resultatet. Holland gjør en god Peter Parker, han viser seg å kunne måle seg med tidligere rolletolkninger. Likevel redder det ikke det oppbrukte uttrykket vi nå har sett i mange av Marvels superheltfilmer.
Flere fans får nok mye av det de håpet på, men sammenliknet med andre filmer om samme superhelt, blekner denne.
