Filmanmeldelse: «Spider-Man: Across the Spider-Verse»
Sånn skal det gjøres!
Gøy. Gøy. Gøy.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
FILM: La oss være ærlige: Superheltfilmsjangeren lider av voldsomme slitasjeskader.
Og selv om det har begynt å få merkbare konsekvenser både i avtakende billettsalg, entusiasme og ukritisk hyllest, virker spesielt Disney/Marvel totalt ute av stand til å ta de grepene som trengs for å gjøre filmene sine til funksjonelle fortellinger. Hvert eneste nye bidrag i det flokete Marvel-universet virker mer uinspirert enn det forrige.
Med James Gunns utsatte «Guardians of the Galaxy vol. 3» som et hederlig, om ikke helt vellykket, unntak, har de distansert seg mer og mer fra alt av genuine, menneskelige følelser, konflikter og handlingsmønstre, og blir formidlet med en stadig mer rotete, blass og vilkårlig fortellerstil, som får alt til å virke kunstig. Med fare for å bruke opp L, Ø, S og T-tastene på tastaturet: Det er pregløst, livløst, identitetsløst, vektløst, ambisjonsløst og hjelpeløst.
Superheltfilmer er blitt mer flate og todimensjonale enn serierutene de så lenge har prøvd å bryte ut av rammene til.
Oscar-vinner
Da er det en artig ironi i at den mest levende, oppriktige og vellagede av dem på år og dag, er en animasjonsfilm. «Across the Spider-Verse» er Sony Animations oppfølger til den strålende oscarvinneren «Into the Spider-Verse» fra 2018. Akkurat som Marvels tredje edderkoppspillefilm, «No way home» fra 2021, åpnet den dørene til det såkalte multiverset, der edderkoppsuperhelter fra parallelle dimensjoner bokstavelig talt møtte seg selv i døra.
Men forskjellene stopper der. Spiderman i dette universet heter ikke Peter Parker, men Miles Morales (Shameik Moore) – en eplekjekk og usikker tenåring med puertoricansk og afrikansk-amerikansk opphav. Og de andre heltene han møter, er ikke et kalkulerte påskudd fra Marvel til å kryste hver dråpe nostalgi ut av de gamle Spider-man-filmene, men snarere en fantasifull bøling edderkoppvarianter med egne historier, relasjoner, særpreg og – ikke minst – tematisk funksjon.
Idétilfanget her – alltid i tjeneste av den overordnede kongstanken – gjør at parallellene til årets spinnville oscarvinner «Everything Everywhere All At Once» er langt mer nærliggende, både i handling og kvalitet.
Å avsløre for mye av handlingen er ikke nødvendig, men den rutinepregete hektiske hverdagen til Miles, som sliter med å sjonglere skoleplikter, krevende foreldre og superheltgjerningen sin, blir røsket opp i når Spider-Woman/Gwen Stacy (Hailee Steinfeld) vender tilbake, og en ny interdimensjonal fare truer.
Filmen bruker i overkant god tid på å komme i gang – selv om rollefigurene og de «SKAM»-aktige tenåringsintrigene er så fint løst at det egentlig ikke gjør så mye. Men når ferden på tvers av Spider-Verset (edderverset?) begynner, går det fantastiske potensialet til både rollefigurene, multiverspremisset og formspråket opp i en høyere forening.
Mikrofonslipp
Animasjonen her fortjener et eget avsnitt. I ei tid da Disneys sjelløse nyinnspillinger av sine tegnede klassikere gjør alt de kan for å sementere den kunstfiendtlige holdningen om at fotorealistisk per def er «bedre» og mer høyverdig enn stilisert animasjon, er «Across The Spider-Verse» et rungende mikrofonslipp av et argument for det motsatte.
Ikke bare er filmen endeløst oppfinnsom i de mange uttrykkene sine, der hvert pastellfargede akvarellpenselstrøk, kullstiftstrek og rastermønster gir liv og egenart til de ulike universene. Actionscenene er hektiske uten å bli uoversiktlige, og filmen inneholder flere ikoniske tablåer enn samtlige Marvel-spillefilmer til sammen (uten at det krever så mye).
Min personlige favoritt er en tidlig scene, romantisk og sår, mellom Gwen og Miles, sittende på undersiden av et utspring fra et tak, høyt under et opp ned Manhattan.
Den ekspressive figuranimasjonen, i tospann med glitrende stemmeskuespillere, klarer dessuten å formidle mer med et sukk og mysende øyne i edderkoppmaskene, eller ei skulder som lener seg varlig mot en annen, enn hele Marvels armada av overbetalte superstjernefjes.
Manus – skrevet av produsentene (og «The Lego Movie»-skaperne) Phil Lord og Christopher Miller, sammen med David Callaham, er både ektefølt, selvironisk og proppfullt av metavitser som ikke virker forslitte og påklistret. Selv den eplekjekke pjattingen som er blitt obligatorisk dusinvare hos superhelter, fungerer her. Ikke bare fordi den er velskrevet, men fordi den er forankret i rollefigurenes karaktertrekk, drevet av ekte motivasjon og ikke bare markedsavdelingens krav om å ha noe meme-vennlig materiale å pushe på TikTok.
Variasjon er gøy
Villigheten til å gjøre noe annerledes, å bryte ut av den moderne superheltfilmens trange rammer (samtidig som den i høyeste grad er en superheltfilm) har også den kjærkomne bieffekten at den er som et forsvarsskriv for mangfold, uten noensinne å trykke det ned halsen på oss (det er nemlig min jobb).
Selv om du av en eller annen grunn ikke skulle anerkjenne viktigheten av representasjon og identifikasjon i seg selv, gjør variasjonen at historiene som fortelles kjennes friskere, bedre, mer særegne og originale.
I stedet for en multiversfortelling som ikke gidder å bruke det spennende premisset sitt til noe annet enn å hanke inn både han forrige som spilte Spider-Man og han forrige før der, får vi her en bugnende fruktsalat av figurer. Alt fra den humørløse ninjavampyredderkoppmannen Miguel (Oscar Isaac), til en motorsykkelkjørende, vordende edderkoppmor (Issa Rae), en indisk Spider-Man (Karan Soni) i Mumbattan, og min personlige favoritt: Britiske Spider-Punk (Daniel Kaluuya), animert som et vandrende Sex Pistols-albumcover, med en komisk mistro til absolutt alt, ikke minst å være konsekvent.
Og ikke bare er de gøyale i seg selv, fortellingene deres understreker også filmens grunntanke, der hver dimensjon i multiverset er som en ny stokking av samme kort, der de kanskje spiller ulike roller fra gang til gang, men de samme historiene gjentar seg etter fatalistiske spilleregler – i hvert fall til noen velger å bryte ut av strukturene og ta eierskap til sin egen historie.
I stedet for atten nyanser av hvit, mannlig, herlig arrogant superhelt med farskompleks, får vi endelig en film som skjønner at det som gir superheltfortellinger nerve og eksistensgrunnlag ikke er å dyrke dem som tynt fordekte volds- og ubermensch-fantasier, men å skape sårbare, usikre og feilbarlige mennesker som tilfeldigvis har fantastiske egenskaper de ikke helt vet hvordan de skal håndtere.
Vi får en film som tør å vise at denne forslitte sjangerens vei til overlevelse ikke er å gi oss mer av det samme, og brette seg selv enda lenger inn i sin egen, virkelighetsfjerne baknavle, der alle dimensjonsportaler fører tilbake til seg selv, men å fortelle flere typer fortellinger på flere forskjellige måter, om noe som kjennes håndfast, ekte og sant. Der valg har varige konsekvenser og følelser har ekte tyngde – lettbent animasjon og urealistisk science fiction-innpakning til tross.
Og alt dette uten at det en eneste gang går på bekostning av moroa.
Når filmen kulminerer i kanskje den mest tilfredsstillende cliffhangeren jeg har sett siden «Tilbake til framtida II», skyndte jeg med å notere tre ord i notatblokken før jeg gikk ut av kinosalen:
Gøy. Gøy. Gøy.
(OBS: Denne anmeldelsen er basert på den amerikanske originalversjonen, ikke den med norske stemmeskuespillere.)
