TELENOR: 1.november 1994 ble det statlige Televerket til Televerket AS. På samme dag ble 40 år gamle Jon Fredrik Baksaas ansatt som finans- og økonomidirektør. Året etter var navnet skiftet til Telenor, og i 2000 gikk selskapet på børs. To år senere rykket Baksaas opp til konsernsjef, en stilling han skulle ha i hele 13 år. Foto: Øistein Norum Monsen
TELENOR: 1.november 1994 ble det statlige Televerket til Televerket AS. På samme dag ble 40 år gamle Jon Fredrik Baksaas ansatt som finans- og økonomidirektør. Året etter var navnet skiftet til Telenor, og i 2000 gikk selskapet på børs. To år senere rykket Baksaas opp til konsernsjef, en stilling han skulle ha i hele 13 år. Foto: Øistein Norum MonsenVis mer

Anmeldelse: Jon Fredrik Baksaas - «Min historie om Telenor»

-Vet å sole seg i glansen av mektige menn

Interessant om globalisering på dårlig norsk.

ANMELDELSE: Det er snart fire år siden Jon Fredrik Baksaas gikk av som konsernsjef i Telenor. Ved siden av sine mange verv i næringslivet og den globale mobilorganisasjonen GSM Association, har han brukt tiden til å se tilbake på sin karriere. Resultatet er blitt den interessante, men omstendelige boka «Min historie om Telenor».

Fremskritt og frihet

Som seg hør og bør for en erfaren bransjemann avslutter han med et kapittel om fremtiden. Selv om han diskuterer overgangen til 5G, tar han ikke opp handelskrigen mellom Vesten og Kina. Han kommenterer heller ikke anklagene om spionasje og etterretning mot det kinesiske selskapet Huawai. Ikke en eneste gang nevner han mobilen i lys av overvåkning og kontroll av verdens innbyggere. For Baksaas er den kun et tegn på fremskritt og frihet.

I stedet er han raus med å fortelle anekdoter fra studietiden ved Handelshøyskolen og sine sommerferier på Svalbard og i USA. Men den interessante delen av hans historie begynner 1. november 1994. Samme dag som daværende Televerket ble aksjeselskap, ble Baksaas ansatt som økonomi- og finansdirektør. Under ledelse av den tidligere byråkraten Tormod Hermansen, forvandlet selskapet seg fra en forvaltningsbedrift til en statseid aktør i et internasjonalt marked.

Logo og merkevare

I ly av slagordet «Televerket Nye Muligheter» fikk mange av de 20 000 ansatte sparken. Ledelsen ble sentralisert til Oslo og etter hvert Fornebu. Selv om Baksaas bruker plass på å begrunne strategien om å satse internasjonalt, er det rørende å se hvor opptatt han er av symboler. Ikke bare ble navnet endret til Telenor AS, men også «det gamle telelynet ble skiftet ut. Den nye logoen, med denne lille ‘personen’ som strekker armene rundt jordkloden og med et gnistrende telelyn fra finger til finger, skulle vise vei.»

Med slike avslørende anekdoter forteller Baksaas historien om hvordan Telenor ble et av verdens ledende mobilselskaper. Underveis får vi troverdige skildringer av Hermansens direkte lederstil, detaljerte redegjørelser for oppkjøp i Ungarn, Bangladesh, Thailand og Russland. Vi møter også nobelprisvinnere som Muhammad Yunus og Ang San Suu Kyi, og mektige menn som Vladimir Putin, Bill Clinton og Steve Jobs.

Baksaas er i sitt ess i skildringen av en samtale mellom Putin og ham selv med Gerhard Schröder som tolk. Ikke uten et snev av forfengelighet vet han å sole seg i glansen av mektige menn.

Innimellom kommer han med betraktninger over hva som kjennetegner Telenor. På sitt mest svulstige snakker han også om hvordan mobiltelefonen kan hjelpe fattige og nødstilte. Da kan han få markedsaktøren til å høres ut som en bistandsorganisasjon. Gjentatte ganger gjør han også et poeng av at «vi drev nasjonsbygging, særlig i Asia».

Som nordmann kan vel Baksaas ikke være helt ukjent med at nasjonsbygging er noe man foretrekker å gjøre på egen hånd.

Fusjon og feilskjær

De som forventer nye avsløringer, må nok lete med lys og lykte. Men det er to hendelser som er viktige for Baksaas.

I kapitlet «Jakten på ‘The Nordic Champion’» omtaler han de mislykkede forsøkene på å fusjonere med svenske Telia. Han redegjør for forhandlingene og diskuterer rivaliseringen. Hans konklusjon er at det var svenskenes nedlatende syn på Telenor som til slutt fikk forsøket til å strande. Særlig går han hardt ut mot Telias senere konsernsjef Marianne Nivert.

Mye kunne sett annerledes ut om det hadde endt med fusjon, ikke minst for Baksaas’ del. For snart gikk Hermansen av, og i 2002 ble Baksaas ny konsernsjef. Det innvarslet en ny fase i selskapet. Først da kunne det satses helhjertet på mobilmarkedet internasjonalt med Asia og Russland som vekstmarkeder, påpeker han. Til tross for økt overskudd, stigende aksjekurs og stadig flere kunder, var det også skjær i sjøen.

Noe av det første han gjorde var å kjøpe seg inn i russiske Vimpelcom. Selv om Baksaas vier plass til de mer vellykkede oppkjøpene, er det eierskapet i det russiske selskapet som er den røde tråden i boka. Det ender som kjent med internasjonal granskning om korrupsjon, høringer i Kontroll og konstitusjonskomiteen og Baksaas’ avgang.

Bullet-point-prosa

Til tross for hans oppgjør med norske politikere som Trond Giske, Monica Mæland og Martin Kolberg, og hans forsøk på å forklare kompleksiteten i saken, kommer han ikke med nye avsløringer, så vidt jeg kan se. Det som gjør boka interessant å lese, er hans historie om økonomi og telekommunikasjon i globaliseringens tidsalder.

Under lesingen merker man at Baksaas har brukt engelsk som arbeidsspråk i sitt yrkesliv. At det vrimler av engelske uttrykk, skaper en internasjonal atmosfære.

Men i lange partier, skrevet på det som bare kan kalles bullet-point-prosa, er språket en lidelse å lese.

Her burde forlaget ha hjulpet Baksaas med å få fortalt også de delene av sin historie på godt norsk.