Smitteskam
Skam deg frisk
Noen vil kanskje påstå at skam og skyld funker, at det får folk til å skjerpe seg.
Vi er alle utmattede og urolige, nå som vi går inn i vår niende coronamåned. Fortvilte og frustrerte har mange behov for å ha noen å skylde på. «Innvandrere» er overrepresentert på smittestatistikken og utpekes som syndebukker.
Politikere fra Frp skriver at noe av årsaken til dagens situasjon er at innvandrerbefolkningen bryr seg mindre om fellesskapet, Helgheim peker spesifikt ut somaliere og pakistanere. Polske og svenske arbeidere forteller om skampåføring og trakassering. Høyre foreslår strengere innvandringspolitikk som en løsning på koronakrisens ettervirkninger.
De psykologiske konsekvensene av dette på individnivå, er allerede framtredende i terapirommet. Hvite, norskfødte pasienter med helseangst forteller at de unngår minoritetspersoner i frykt for bakterier og sykdom. Pasienter med migrasjon- og fluktbakgrunn forteller om forsterket uro for sin trygghet i Norge.
Det er bare måneder siden vi hadde en offentlig rasismedebatt, etter drapet på Floyd i USA. Mange håpet da at flere fikk øynene opp for hvor alvorlige konsekvensene av rasistisk diskurs og politikk er.
Nå er vi i en situasjon hvor folkevalgte eksplisitt knytter dårlige egenskaper til etnisitet, majoritetspersoners atferd og holdninger baserer seg på gruppetenkning. Minoritetspersoner kjenner konsekvensene av dette på kroppen. For få dager siden ble en melaninrik mann banket til blods av politiet i Frankrike fordi han ikke hadde på seg munnbind.
Nå opplever vi alle en stor grad av utrygghet, og mange kjenner på skam og ansvar knyttet til smittespredning. Dette er vanskelig å bære. Et psykologisk alternativ til å tåle egne følelser er å projisere, å skyve det over på andre. Og i kriser blir alle mennesker mer regressive og konservative. Dette kan forklare syndebukk-diskursen vi ser nå.
Det er ikke vanskelig å forstå behovet for å ha noen å skylde på, men kan vi klare å finne bedre alternativer?
Noen vil kanskje påstå at skam og skyld funker, at det får folk til å skjerpe seg. I psykologmiljøet pågår det nå en debatt om dette, hvor Zemir Popovac er en tydelig stemme for dem som mener at skam utelukkende er skadelig, mens omsorgsfølelse kan få oss til å ta hensyn til andre. Ut fra dette kan vi ønske å bidra til en debatt og kultur som vektlegger omsorg og fellesskap.
Videre er det langt fra sikkert at det er holdninger som er verken årsaken eller løsningen på smittetall. Innvandrerbefolkningen, som resten av Norge, blir i hovedsak smittet hjemme og på jobb. Vi vet at minoriteter holdes i fattigdom, bor trangt og har utsatte jobber.
Pandemien har også tydeliggjort at tilgang på hjelp og informasjon fra helsemyndighetene er langt fra likt fordelt. Dette representerer et alvorlig folkehelseproblem, som fordrer andre type løsninger enn skampåføring og fremmedgjøring.
