Da USA og deres allierte gikk inn i Afghanistan for 20 år siden så hadde det to hensikter. Å knuse terrornettverket til al Qaida som sto bak det spektakulære angrepet mot New York og USA 11. september 2001. Og å så et demokratisk frø som skulle spire. Under felttoget lå en forventning om at afghanerne etter ti-år med krig, og fem år med brutal Taliban-terror, skulle få det svenskene kaller «en doft av den fina värden».

Lukta av en bedre verden skulle være nok til å bygge an annen politisk kultur. Så krigspresident George W. Bush og hans forsvarsminister Donald Rumsfeld tok sjansen på den billige varianten av demokrati-spredning, med kun å bruke militære muskler, med å gjøre denne formuleringen til sitt mantra for felttoget; «vi skal ikke drive med nasjonsbygging». Dagens president Joe Biden understreket dette poenget da han denne uka måtte forsvare avslutningen av krigseventyret. USA var ikke i Afghanistan for å bygge skoler for jenter, men for å forsvare landet mot terror. Punktum.

USA lyktes i første omgang med å knuse al Qaida. Men hva er det verdt når Taliban nå er tilbake igjen ved makta? De kan nå gjøre akkurat som de vil - med både al Qaida og IS - vel vitende om at både Vesten og Resten er vaksinert mot ethvert militært eventyr i Afghanistan i all overskuelig framtid. Og selv om klassisk utenrikspolitisk tankegang bør mane Taliban til forsiktighet, så er dette nå helt opp til talibanerne selv, om de vil være en mer normal politisk aktør enn sist gang. Eller ikke?