Den største nedturen: - Helt knust

Ann Kristin Aarønes (49) bøttet inn scoringer i karrieren, men hun har også opplevd det ultimate marerittet på fotballbanen.

PÅ NORGESFERIE: Norges tidligere landslagsspiller Ann Kristin Aarønes. Foto: Privat
PÅ NORGESFERIE: Norges tidligere landslagsspiller Ann Kristin Aarønes. Foto: Privat Vis mer
Publisert

Aarønes, som bare ble kalt «Anka», har utvilsomt en innholdsrik karriere å se tilbake på. Med flagget på brystet vant hun EM-gull i '93, VM-gull i '95 og OL-bronse i '96, i tillegg til en rekke titler med klubblaget Trondheims-Ørn.

27 år seinere er hun spent på om kvinnelandslaget, med Ada Hegerberg i spissen, kan gjenta tittelbedriften og reise hjem til Norge med et nytt gull i bagasjen fra EM i England.

Hun forteller også om utenlandseventyret i USA, terroren den 11. september og hvorfor hun la opp i en alder av 28 år,.

Men, selv om hun definitivt har flest positive opplevelser å se tilbake på, er det spesielt en nedtur hun trolig aldri kommer til å glemme.

- Mitt verste minne

Karrierens aller største bunnpunkt kom i bronsefinalen mot Brasil i VM 1999. Etter ordinær tid og ekstraomganger sto det fortsatt 0-0, og kampen måte avgjøres på straffer.

Aarønes hadde kniven på strupen og måtte score på Norges femte og siste, men bommet på det avgjørende sparket fra ellevemetersmerket.

- Det husker jeg veldig godt. Siden Kina og USA skulle spille finalen rett etterpå, var det 90 000 mennesker på tribunen. Jeg var helt knust. Jeg ødela for laget, og det var først og fremst det som gikk gjennom hodet mitt. Det var jeg som var avgjørende for at Norge tapte VM-bronsen. Det satt lenge i, og det er helt klart mitt verste sportslige minne.

MYE Å JUBLE FOR: Ann Kristin Aarnes feirer sitt andre mål mot Canada i VM i 1997. Norge vant kampen 7-1. Mesterskapet endte med en solid nedtur for spissen. Foto: Tore Bergsaker / Dagbladet
MYE Å JUBLE FOR: Ann Kristin Aarnes feirer sitt andre mål mot Canada i VM i 1997. Norge vant kampen 7-1. Mesterskapet endte med en solid nedtur for spissen. Foto: Tore Bergsaker / Dagbladet Vis mer

I dag er det nesten merkelig å se for seg en spiss som ikke ønsker å ta straffespark. Aarønes scoret mål nærmest på bestilling, men akkurat straffer ble en psykisk belastning hun holdt seg unna etter at hun ble syndebukk mot Brasil.

- Jeg tok vel bare to i hele karrieren min, den ene i den nevnte VM-bronsefinalen og den andre i en EM-semifinale. Jeg bommet på begge, men i EM gikk vi heldigvis videre likevel. Meg og straffer var ingen god miks.

- Så du har brent to av to?

- Ja, jeg tror ikke jeg tok noen flere i offisielle kamper. Jeg fikk en sånn greie med straffer, og det var ikke bra. I ettertid ser jeg at jeg burde utfordret meg selv og tatt flere straffer etter den første bommen. Gjort et eller annet så jeg kom over det, men den bøygen ble bare større og større. For en spiss som skal score mål er ikke det bra. Det lå nok i hodet, mer enn i beina.

Vil ikke skryte

Ellers forteller hun om en karriere med stort sett oppturer. I tillegg til suksessen med landslaget vant hun som regel hver sesong enten gull eller sølv i både cup og serie med Trondheims-Ørn. Konkret ble hun seriemester i '94, '95, '96, '97 og 2000, og vant cupgull seks ganger mellom '93 og '99.

- Hvordan husker du verdensmesterskapet du vant med Norge i 1995 i dag?

VERDENS BESTE JENTER: Det norske landslaget feirer 3-1 seieren over Danmark i VM-kvartfinalen i 1999. Linda Medalen leder an, så følger Tone Haugen, Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen. Krabbetog. Krabbe.Foto: NTB
VERDENS BESTE JENTER: Det norske landslaget feirer 3-1 seieren over Danmark i VM-kvartfinalen i 1999. Linda Medalen leder an, så følger Tone Haugen, Ann Kristin Aarønes og Marianne Pettersen. Krabbetog. Krabbe.Foto: NTB Vis mer

- Vi hadde flyt hele veien. Jeg tror vi vant alle kampene og det gikk på skinner. Den tøffeste kampen var USA i semifinalen, da vant vi bare 1-0. Jeg tror de hadde tre skudd i tverrliggeren mot slutten, så vi var litt dyktige og litt heldige. Også slo vi Tyskland 2-0 i finalen. Alt gikk vår vei, vi hadde et godt lag og en formtopp inn mot mesterskapet. Det fløt av gårde.

Til tross for at svarene kommer raskt og presist fra den tidligere spydspissen, «glemmer» hun ydmykt nok å fortelle at hun ble matchvinner i semifinalen mot mesterskapsfavoritten USA og ikke minst den mestscorende spilleren i VM det året.

- Du ble toppscorer i mesterskapet?

- Det stemmer.

- Og det er stort?

- Det er stort. Den gullstøvelen er kjekk å ha.

- Jeg synes du er beskjeden?

- He-he, ja, det kan være. Men jeg ble mestscorende, Hege Riise nest mest. Hege ble også kåret til den beste spilleren, Gro Espeseth nest beste og jeg fikk bronse. Så vi tok det meste i det mesterskapet.

Hennes tidligere lagvenninner kalte henne bare for Anka, et navn som har blitt sittende.

VANT «ALT»: Hege Riise (midten) fikk gullballen på banketten etter VM-seieren, Gro Espeseth (t.h.) fikk sølvballen mens Ann Kristin Aarønes (t.v.) fikk bronseballen etter å ha slått Tyskland 2-0 i VM-finalen på Råsunda i Sverige. Her med sine trofeer. Foto: Calle Tørnstrøm/NTB
VANT «ALT»: Hege Riise (midten) fikk gullballen på banketten etter VM-seieren, Gro Espeseth (t.h.) fikk sølvballen mens Ann Kristin Aarønes (t.v.) fikk bronseballen etter å ha slått Tyskland 2-0 i VM-finalen på Råsunda i Sverige. Her med sine trofeer. Foto: Calle Tørnstrøm/NTB Vis mer

Solgt til utlandet

Hun spilte i Spjelkavik som var moderklubben, før veien i 1993 gikk videre til Trondheims-Ørn. Fra 2000 til 2001 spilte hun én sesong for New York Power i USA - proffligaen som var helt nyoppstartet.

- Det var luksus for en spiller som i alle år enten hadde studert eller jobbet ved siden av. Å bo i New York og bare være fotballproff var en ekstra dimensjon. Vi hadde besøk stort sett hele tiden og levde det gode liv som fotballproffer. Et fint år, minnes hun.

Den amerikanske klubben bladde opp 10 000 dollar for å hente henne fra Norge. Aarønes mener det var valuta for pengene.

- Tja, jeg husker ikke helt, men jeg bidro vel med noen mål. Den var ikke den største summen, så jeg tror de overlevde, sier hun lattermildt.

- Fikk du godt betalt der borte?

- Jeg ble ikke rik, men jeg hadde en OK norsk årslønn. Jeg var der bare fra slutten av februar til slutten av september, sånn sett var det en bra årslønn. Men de amerikanske spillerne tjente nok bedre enn utlendingene og hadde bedre sponsoravtaler. Men vi var fornøyde bare vi kunne leve av fotballen.

STORE I USA: Gro Espeseth og Ann Kristin Aarnes spilte sammen for New York- laget NY Powers. Foto: Ørjan Ellingvag / Dagbladet
STORE I USA: Gro Espeseth og Ann Kristin Aarnes spilte sammen for New York- laget NY Powers. Foto: Ørjan Ellingvag / Dagbladet Vis mer

- Helt uvirkelig

Hun husker godt terrorangrepet den 11. september i 2001, da to fly styrtet inn i World Trade Center-tårnene og 2 763 mennesker mistet livet.

For Aarønes kunne det i verste fall gått ordentlig galt.

- Heldigvis var vi ute av byen akkurat den dagen. Vi var i Chicago, og ble vekket av han amerikaneren vi var på besøk hos. Vi satt to norske og en danske og fulgte med på TV-sendingene da det andre tårnet ble påkjørt av flyet. Det var helt uvirkelig. Vi skjønte ikke hva som foregikk. Sånn sett er jeg glad for at sesongen var over og at vi var i Chicago, ellers er det ikke så usannsynlig at vi hadde vært inne på Manhattan den dagen.

Men hvorfor ble det bare én sesong i USA? Aarønes forteller at årsaken var enkel: Hun bestemte seg nemlig for å legge opp - det i en alder av bare 28 år. Hun var mett etter å ha fartet rundt med landslaget siden 1990, og hadde fått til det hun ønsket på klubbsiden.

SJOKKERENDE: Fly nummer to nærmer seg World Trade Center. Foto: AP/William Kratzke
SJOKKERENDE: Fly nummer to nærmer seg World Trade Center. Foto: AP/William Kratzke Vis mer

- Det høres nesten litt råflott ut å legge opp så tidlig?

- Ja … Der og da føltes det riktig for meg, men jeg skjønner at det høres litt rart ut i ettertid.

- Du angrer ikke?

- Nei, jeg gjør ikke det. Det var helt greit. Jeg hadde opplevd det meste.

«Vraket» av Høgmo

På landslaget la hun opp ett år tidligere - i 1999 - året før Norge vant OL-gull mot USA. Aarønes innrømmer at hun gjerne skulle vært med på akkurat den triumfen.

- Jeg sa nei til å være med på landslaget etter 1999-sesongen, men så ble jeg spurt litt ut i 2000 om jeg ville være med likevel, og jeg sa for så vidt ja, men da tok ikke Per-Mathias Høgmo meg ut. Jeg tok et valg, og i og med at vi vant OL-gull, kan jeg liksom ikke ta treneren på at han ikke tok meg ut.

- Jeg har lyst til å spørre om du bærer nag mot Høgmo, men det høres ikke sånn ut?

- Nei da, det gjør jeg ikke. Det var sånn det ble, og det er så lenge siden at det er jeg ferdig med.

DEN GANG DA: Ann Kristin Aarønes med kamera under et pressetreff med landslaget tilbake i 1996. Foto: NTB/Lise Åserud
DEN GANG DA: Ann Kristin Aarønes med kamera under et pressetreff med landslaget tilbake i 1996. Foto: NTB/Lise Åserud Vis mer

Aalesund-spiss forsvinner

Hun flyttet hjem til Aalesund og begynte i ny jobb. For hennes del var overgangen fra livet som fotballspiller til en normal hverdag en helt grei overgang, men hun har forståelse for hvordan og hvorfor det for andre spillere kan gå galt når et stort tomrom skal fylles etter profflivet.

- Jeg tror det er verre for de som har vært heltidsutøvere hele veien, som bare har holdt på med idretten sin. Jeg hadde alltid jobbet, bortsett fra det året i New York. Det uvanlige var at jeg plutselig hadde fri i helgene, så for meg var ikke den overgangen så stor, men jeg skjønner de som bare har spilt fotball fra de er 16 til 35 og skal begynne på noe helt annet. Det er tyngre.

Aarønes har jobbet i Aalesunds Fotballklubb siden høsten 2004, der hun har ansvar for billettsalg og fører regnskap - en stilling hun trives godt i.

Under Lars Arne Nilsens ledelse har Aalesund foreløpig levert en sterk sesong, og ligger på en imponerende 7. plass i Eliteserien, men Aarønes frykter at laget kan komme til å møte motgang etter at Sigurd Haugen, en av klubbens viktigste spillere, nylig ble solgt til danske AGF. Spissen har levert ti målpoeng på tolv spilte ligakamper.

I AAFK: I dag jobber Ann Kristin Aarønes som økonomimedarbeider/billettansvarlig i Aalesund. Foto: Svein Ove Ekornesvåg/NTB
I AAFK: I dag jobber Ann Kristin Aarønes som økonomimedarbeider/billettansvarlig i Aalesund. Foto: Svein Ove Ekornesvåg/NTB Vis mer

- På en måte ville jeg så klart beholde ham her, siden han scorer de fleste målene for oss, men samtidig skjønner jeg at klubben må selge når det kommer et høyt nok bud og at han må få lov til å gå. Når spillere kommer opp på et viss nivå kan vi ikke nekte dem å dra hvis budet er anstendig. Da er det vanskelig å si at de er nødt til å være her. Men det blir tøft å erstatte ham, så der får vi en jobb å gjøre.

Reiser til England

Sommerens Europamesterskap er allerede sparket i gang, der Norge er i gruppe med Østerrike, England og Nord-Irland.

Norge er ikke blant de største favorittene, men Aarønes tror de norske kvinnene vil sparke godt fra seg. Hun skal selv reise over for å se kampene mot England og Østerrike i gruppespillet.

- Jeg håper det blir et mesterskap der vi ser at utviklingen har kommet langt og at interessen er stor.

- Tror du Norge kan gå hele veien og ta gull?

- I mine øyne er ikke Norge favoritt, men i fotballen er alt mulig. Vi kan håpe, men det er å ta i å si at jeg tror på et norsk EM-gull. Det hjelper at Ada er tilbake, så jeg håper at hun bøtter inn scoringer. Det er gull at hun er tilbake.

STJERNE: Ada Hegerberg for Norge på Ullevaal stadion. Foto: Terje Pedersen/NTB
STJERNE: Ada Hegerberg for Norge på Ullevaal stadion. Foto: Terje Pedersen/NTB Vis mer

- Hvor mange mål hadde en ung Aarønes scoret i dette mesterskapet i glansdagene?

- He-he, det er vanskelig å si. Det har skjedd mye siden jeg spilte, så det er ikke sikkert jeg hadde scoret ett eneste et.

- Hvis du ikke har Norge som favoritt til å gå til topps i EM, hvem har Aarønes mest tro på da?

- Det er et godt spørsmål. Vanligvis ville det fort være Tyskland, men nå har Tyskland være litt nede de siste åra. Kanskje England på hjemmebane, så får kvinnefotballen en skikkelig boost i samme slengen.

- Noe helt annet

Hun mener det er stor forskjell på fotballen i dag, kontra da hun selv spilte.

- I dag kan en liten jente fra Spjelkavik drømme om å spille for Manchester United, Lyon og Barcelona, og det er helt reelt. Vi har tre fra Sunndal som gjør det nå med Ada Hegerberg i Lyon, Guro Reiten i Chelsea og Andrine Hegerberg som spiller i Sverige. De tre gikk i samme barnehage i Sunndalsøra, og det er ikke akkurat verdens navle. Det viser at det er fullt mulig.

Aarønes fortsetter:

- Det er lov å drømme, og det kan være helt realistisk, men det er noe helt annet enn da jeg vokste opp. Da var det ikke sånn i det hele tatt, og det at du nå kan leve av å spille fotball - det er et stort steg opp i forhold til sånn det var da vi holdt på. De må bare være glad og sette pris på at det har skjedd så mye, også får vi håpe at utviklingen fortsetter. Vi må få enda flere folk på kampene i Norge, der har vi ennå mye å gå på.

PS. Norges neste kamp i EM er mandag 2100. Da møter de England.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer