FORSVARERNE ER I GANG: Randbys opplesing setter deler av påtalemyndighetens eksaminering av Jensen i et helt nytt lys. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
FORSVARERNE ER I GANG: Randbys opplesing setter deler av påtalemyndighetens eksaminering av Jensen i et helt nytt lys. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

At Jensen ikke etterforsket sin informant, er helt vanlig praksis i politiet

Nobel sak-korrupsjon?

Kommentar

Etter lunsj på ankesakens dag 31, var det torsdag endelig forsvarernes tur til å begynne sin utspørring av Eirik Jensen. Thomas Randby var først ut, men stilte ikke ett eneste spørsmål. Han brukte de neste tre timene til å lese høyt fra en lærebok og en doktorgradsavhandling.

Dette ble ikke gjort i tingretten, men setter deler av påtalemyndighetens eksaminering av Jensen i et helt nytt lys.

Informantregelverket i politiet er krystallklart og strengt. Retten har fått det inn med teskje. Alle informanter skal registreres, ingen polititjenestemenn skal møte dem alene, informasjon som kommer fram i møtene skal registreres og skillet mellom privat omgang og profesjonelt samarbeid skal være hellig.

Eirik Jensen har gjentatte ganger innrømmet kontinuerlige brudd på dette regelverket. Det har likevel framstått som mistenkelig at hans kontakt med Gjermund Cappelen i så stor grad skiller seg fra anbefalt praksis.

Jensens tilsynelatende fobi mot skrivebordsarbeid og hans gjennomgående mer rufsete arbeidsmetoder har forklart noe av bakgrunnen. Likevel har det framstått som at Jensen «har vært med på å lage regler for andre som han aldri tenkte gjaldt for ham selv».

Aktoratet har stilt detaljerte spørsmål rundt dette. Jensen har som oftest møtt Cappelen alene, de har utvekslet private opplysninger og bare deler av informasjonen Jensen sier han har mottatt skal ha blitt registrert i politiets registre. Enkelte ganger har det blitt ampert i retten, ekspolitimannen har mer enn antydet at han mener verden ser helt forskjellig ut bak et skrivebord hos Spesialenheten, sammenliknet med slik den ser ut ute på gata blant kilder og kriminelle.

Her har Jensen et poeng. Randby leste torsdag høyt fra to autoritative kilder: Læreboka «Politiets bruk av informanter – et nødvendig onde» av Anders Rasch-Olsen og avhandlingen «Justisfeil ved politiets etterforskning – noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak» av Asbjørn Rachlew. Begge har gjort grundige undersøkelser blant informantbehandlere i politiet, begge går grundig inn i etiske dilemma knyttet til praksisen og begge gjør dette på en måte som er egnet til videre til diskusjon. Det viktigste for Jensens forsvar er imidlertid situasjonsbeskrivelsen de kommer med.

Å bryte informantreglene er mer vanlig enn å følge dem. Flertallet av polititjenestemenn har uregistrerte informanter. Påbudene om opplæring, registrering, instruks, logg og evaluering blir i stor grad ikke fulgt. Sett mot disse studiene blir denne delen av Jensens oppførsel straks mindre mistenkelig.

Rachlews avhandling og Rasch-Olsens bok beskriver også inngående det gjensidige nytteforholdet mellom informant og politi. De som gir informasjon til politiet gjør det ofte av hensyn til egen vinning. Ofte blir informantene rekruttert når de selv blir tatt, får mildere behandling og bestemmer i stor grad selv hvem de vil gi opplysninger om. Slik kan kriminelle informanter også sette konkurrenter ut av spill.

Informantene krever særbehandling, og får det, skriver Rachlew. De beste informantene er selv involvert i kriminalitet, men informantbehandlere bør unngå å få kunnskap om denne kriminaliteten – for å unngå å komme i konflikt med handlingsplikten.

VIKTIGST: Fem beviser fra rettssaken mot Eirik Jensen i tingretten kommer også til å bli svært viktig i lagmannsretten. VIDEO: Nicolai Delebekk Vis mer

Rasch-Olsen beskriver godt hvordan informantbehandling er sårbart for ulike former for korrupsjon. Informanter søker å skaffe informasjon om politiets etterretning, de forsøker noen ganger å bestikke politifolk og de ønsker å slippe unna etterforskning selv.

Dette siste kan føre til en form for korrupsjon som politifolk også kan forsvare for seg selv. Det har i internasjonal faglitteratur navnet «nobel sak korrupsjon»: Politifolk velger å ikke reagere på lovbrudd begått av informanter, fordi informanten bidrar til å løse andre saker.

«Tjenestemennene legitimerer dette for seg selv ved å si at resultatet er bedre enn det man forsaker. Lover blir tøyd, og tanken er at målet helliger middelet», leste Randby i retten.

Det er fristende å tenke tanken videre: For eksempel hvis man, rent hypotetisk, overser mistanker om hasj-salg – for å ta internasjonale storsmuglere av tyngre stoffer.