Jensen-saken

Politiet må granskes

Jensen-saken er egnet til å svekke tilliten til politiet og rettsstaten, uavhengig av om han er skyldig eller uskyldig.

Kommentar

Dager før ankesaken mot Eirik Jensen begynte, kom nyheten fra Justis- og beredskapsdepartementet: Det blir ikke nødvendigvis noen gransking av politiet som lovet.

Nå vil departementet avvente en rettskraftig dom, før de vil vurdere om de skal gjennomføres noen gjennomgang og utredning i etterkant. Det er et grovt løftebrudd og en stor feil.

VIKTIGST: Fem beviser fra rettssaken mot Eirik Jensen i tingretten kommer også til å bli svært viktig i lagmannsretten. VIDEO: Nicolai Delebekk Vis mer

Da dommen falt i tingretten, var tilsynelatende alle enige. Daværende justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) tok prisverdig initiativ til en ekstern og uavhengig gransking. Amundsens begrunnelse var at tilliten til politiet var svekket som følge av Jensen-saken. Initiativet ble støttet av blant andre politimester Hans Sverre Sjøvold i Oslo, politidirektør Odd Reidar Humlegård og Sigve Bolstad, leder i Politiets Fellesforbund.

De hadde alle rett, da de sa at en gransking ville være et viktig bidrag for å bevare tilliten til politiet og rettsstaten.

Departementet hadde mandatet klart da den neste justisministeren, Sylvi Listhaug, la prosjektet på is. I mars sa hun at saken var «til behandling i departementet». Samtidig sa kilder til Dagbladet at enkelte polititopper skal ha forsøkt å hindre granskningen, i frykt for at den kunne lede til straffeforfølgelse av andre politifolk.

Nå er det justisminister Tor Mikkel Wara som har stoppet granskningen og altså først vil vurdere om den skal gjennomføres etter at lagmannsretten og eventuelt Høyesterett har avsagt en rettskraftig dom. Wara vil ikke la seg intervjue om saken.

Hvis Jensen er skyldig, er det grunn til å frykte flere korrupsjonssaker i norsk politi. Det store spørsmålet er hvordan det er mulig for en betrodd tjenestemann å bedrive grov korrupsjon i titalls år uten å bli oppdaget. I retten har det kommet fram at enkelte politifolk hadde mistanker til Jensen, men at disse aldri ble skikkelig undersøkt.

En lang rekke politiledere har i så fall latt seg lure, unnlatt å kontrollere politimannen og muligens også avfeid påstander som grunnløse uten å undersøke dem. Det er i så fall både menneskelig svikt og en systemsvikt. Rutiner for varsling og kontroll bør uansett gjennomgås for å sikre at dette ikke skal skje.

Flere av disse polititoppene har fortalt at de ikke hadde noen grunn til å mistenke Jensen, og at slike mistanker og varsler aldri nådde dem. I retten framstår det som om mistankene først og fremst kom fra tjenestemenn i Asker og Bærum politidistrikt, og i stor grad ble værende der. De har til og med holdt tilbake informasjon fra Oslo politidistrikt og bidratt til et dårlig samarbeid mellom de to distriktene, på grunn av manglende tillit. Det er, som Senterpartiets justispolitiske talskvinne Jenny Klinge kalte det allerede i januar i fjor, alarmerende.

Nå er de to politidistriktene slått sammen, men situasjonsbeskrivelsen gir uansett grunn til å stille spørsmål ved samarbeidet og tilliten internt i politiet.

Hvis Jensen er uskyldig, er det på mange måter en hel politimetode som nå står på tiltalebenken. Ekspolitimannens forhold til Gjermund Cappelen framstår som mistenkelig særlig fordi kontakten har vært så hyppig, fordi de ofte har møttes alene, Jensen ikke har ført logg og fordi de har blitt involvert i hverandres privatliv.

Jensens mangeårige arbeid med informanter i ulike kriminelle miljøer har gitt gode resultater – og har i stor grad vært ført utenfor de strenge reglene som informantregelverket tilsier. Men Jensen er langt fra den eneste politimannen som har operert på denne måten.

I retten har forsvarerne hans lest fra en doktoravhandling, en masteroppgave og ei lærebok for å få fram dette poenget. Informantopplysninger holdes vanligvis unna rettssalen for å beskytte politiets kilder, og tjenestemenn snakker nødig om dette offentlig.

JENSEN-SAKEN: Dagbladets reporter Trym Mogen og kommentator Martine Aurdal oppsummerer hva som har skjedd i retten i Eirik Jensen-saken i dag. Video: Nicolai Delebekk / Dagbladet Vis mer

Hvis det å kjenne til kriminell virksomhet uten å gripe inn alltid er å anse som brudd på handlingsplikten, kan dette gjøre informantbehandling svært vanskelig. Vi kan ikke gi politiet blankofullmakt til å bryte loven. Men politiet kan ha tydeligere interne kjøreregler og kontrollsystemer for å unngå det, som tydeliggjør hva de har lov til og samtidig sikrer at politiet samtidig kan ha dialog med kriminelle miljøer.

Jensen-saken er egnet til å svekke tilliten til politiet og rettsstaten, uavhengig av om han er skyldig eller uskyldig. Derfor må løftet om en uavhengig gransking oppfylles. Den burde allerede vært i gang.