Dagbladet er en del av Aller Media. Aller Media er ansvarlig for dine data på denne nettsiden.  Les mer

Krigen i Ukraina

Dagen som forandret alt

24. februar 2022. Dagen er brent inn i historien med ild og død. Det vi våknet til den dagen var slutten på etterkrigstida etter 2. verdenskrig, skriver Morten Strand.

Tegning: Finn Graff
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Publisert

Historien går av og til mye raskere enn vi mennesker klarer å følge med. Det vi bare ante litt av da kriger-president Vladimir Putin sendte russiske styrker inn i Ukraina for et år siden, ser vi nå i hvitøyet. Og det vi ser er ikke vakkert. Store deler av Ukraina er revet i filler av russiske bomber. Mye mer enn 100 000 mennesker er drept. Nesten all menneskelig og politisk kontakt mellom Russland og resten av Europa ligger dødt. Alle sikkerhets- og nedrustningsavtaler mellom Russland og Vesten er revet i filler. Den kalde krigen har blitt varm, og et nytt jernteppe har senket seg over Europa, fra Kirkenes ved Barentshavet til Odesa ved Svartehavet.

Pensjonert generalløytnant Arne Bård Dalhaug mener Putin står overfor en stor utfordring dersom presidenten starter en ny storoffensiv i Ukraina. Video: AP, Dagbladet TV. Reporter: Håvard T-L Knutsen.

For et år og én dag siden kunne vi ennå le. Da jeg var i Kyiv i dagene før invasjonen var den mest populære vitsen denne:

- Krigen mellom Russland og Vesten vil bli utkjempet i Ukraina til den siste ukrainer er død.

Men vi fikk raskt latteren i halsen. Nå - etter ett år med krig - er det dessuten grunn til å korrigere påstanden i den bekmørke humoren litt. For virkeligheten er den at det er mer sannsynlig at denne krigen vil bli utkjempet helt til den siste russiske soldaten er kastet ut av Ukraina.

Dermed framstår året som har gått, også som et år for politiske mirakler. Det største miraklet er at krigen har samlet ukrainerne på en måte som tidligere ville vært utenkelig. Den russiske presidenten Vladimir Putin framstår som den fremste av Ukrainas nasjonsbyggere, på mange måter viktigere enn Ukrainas egen president, Volodymyr Zelenskyj.

Det andre mirakelet er at de historisk nøytrale landene Sverige og Finland er på vei inn i Nato. Den amerikanske presidenten Joe Biden brukte et flott ordspill om begrepet «finlandisering» i sin tale i Warszawa tirsdag. Begrepet henspeiler til det grepet Sovjetunionen hadde på Finland etter 2. verdenskrig, som gjorde at Moskva kunne sette klare grenser for Finlands utenrikspolitikk. Biden sa:

- Putin ville se en finlandisering av Europa, men får en Natoisering av Finland.

Det tredje mirakelet er at den russiske militærmakta ikke har klart å nedkjempe det ukrainske forsvaret. Det var en nærmest utenkelig tanke for et år siden. Da var det et spørsmål om hvor langt inn i Ukraina Putin ville gå. Men så ble han stanset i sitt forsøk på å ta Kyiv, før han også ble stanset i Ukrainas nest største by, Kharkiv. Og så ble hans styrker drevet tilbake både rundt Kharkiv i nord, og i Kherson i sør. I militær-historien er slike spektakulære nederlag mot en mye mindre fiende sjeldne.

Et fjerde politisk mirakel er at Putin ikke bare har sveiset Ukraina sammen, men også Vesten. For Putins krig er også en verdi-krig. Under normale tider lyder det svulstig å si at frihet og demokrati står mot diktatur og tyranni. Men tidene er ikke normale, så det er normalt også å bruke litt svulstige ord.

Og krigen har framskyndet en konfrontasjon mellom USA og Vesten på den ene siden, og Kina og Russland på den annen. Foreløpig er det en økonomisk og ideologisk konfrontasjon. Men det har i seg et potensiale som er større. Konfrontasjonen mellom USA og Kina er en strukturell konflikt, som ville vært der uansett, og bare har blitt forsterket av krigen. Men før Putin startet denne krigen var tanker om alt som har gått galt i løpet av det siste året bare ville fantasier. Nå er det virkelighet.

Det man ikke trengte vill fantasi for å forestille seg, er det som har skjedd i Russland. Landet er tvunget tilbake til sin autoritære fortid. Pressen er kneblet og har rømt til utlandet. All opposisjon er effektivt stanset. Krigen og den nasjonale mobiliseringen har bidratt sterkt til at Putin har fått det som han ville på hjemmebane.

Men på alle andre baner har den russiske presidenten tapt på spektakulært vis. Et samlet og forent, anti-russisk, Ukraina ville vært et mareritt for Putin for et år siden, han kunne ennå spille på de historiske og politiske forskjellene mellom øst og vest i landet. Sverige og Finland i Nato ville vært et diplomatisk nederlag som ville vært vanskelig å forestille seg. Et samlet Vesten som har brutt nesten all økonomisk og politisk kontakt med Russland, ville bli oppfattet som uvirkelig.

Likevel har alt dette uvirkelige skjedd. Og det har skjedd på grunn av én mann og hans stormannsgalskap. Et større politisk nederlag uten ennå å ha tapt en krig, skal man lete lenge etter i historien. Men for vårt formål trenger vi ikke å lete. Katastrofenes eier er Vladimir Putin.