Norge - Nederland VM-kvalik fotball

Den nakne sannhet, Norge!

Det er ingen god grunn for at Norge slår Nederland i VM-kvaliken i kveld. Bortsett fra at dette er fotball.

GODE MINNER: Ullevaal stadion. (VM-kvalifiseringskamp) Det norske landslaget. Bak f.v.: Kjetil Rekdal, Stig Inge Bjørnebye, Roger Nilsen, Rune Bratseth, Gøran Sørloth og Erik Mykland. Foran f.v.: Jahn Ivar Jakobsen, Tore Pedersen, Gunnar Halle, keeper Erik Thorstvedt og Kåre Ingebrigtsen. Foto: Jon Eeg / NTB
GODE MINNER: Ullevaal stadion. (VM-kvalifiseringskamp) Det norske landslaget. Bak f.v.: Kjetil Rekdal, Stig Inge Bjørnebye, Roger Nilsen, Rune Bratseth, Gøran Sørloth og Erik Mykland. Foran f.v.: Jahn Ivar Jakobsen, Tore Pedersen, Gunnar Halle, keeper Erik Thorstvedt og Kåre Ingebrigtsen. Foto: Jon Eeg / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

NEDERLAND har som vanlig et bedre fotballandslag enn Norge. Sånn sett er det mest naturlig at gjestene vinner kveldens VM-kvalik på Ullevaal.

Det var det også sist gang vi slo dem; på Ullevaal september 1992. Da var nederlandsk fotball enda mer stjernespekket med verdensnavn som Marco Van Basten, Dennis Bergkamp, Frank Rijkaard og Ronald Koeman. Den kampen endte likevel med norsk seier 2 – 1; et resultat som ga et greit bilde av det som skjedde ute på banen.

For der kom det egentlige gjennombruddet for denne nye norske landslagsgenerasjonen som resten av tiåret snudde opp ned på forventningene om hva Norge kunne få til i fotball:

Dette var en slags eksamen for oss, sa trener Egil Drillo Olsen etter seieren, og forklarte:

For første gang kommer det et topplag og tar oss på alvor. De vet det blir vanskelig. Når vi likevel vinner, viser det at vi er blitt voksne.

Kan det skje igjen i kveld?

ÆRLIG talt er det lite som tyder på akkurat det. 1992-laget til Drillo var kommet atskillig lenger i utviklingen. De hadde en EM-kvalik og en stor internasjonal seier bak seg (2 – 1 mot Italia på Ullevaal året før). Og de hadde en tydelig annerledes spillestil.

Ennå hadde ikke denne såkalte «Drillo-fotballen» helt erobret hjemmepublikummet, men treneren var godt i gang med å samle hele spillegruppa bak sin revolusjonerende fotballtenkning.

Det skjedde selvsagt på grunn av voldsomme enkeltresultater; Norge hadde for eksempel startet denne VM-kvaliken med 10 – 0 over San Marino. Men kanskje like mye på grunn av Drillos uvante, selvbevisste holdning til konkurrentene.

Det var jo han og Norge som hadde funnet den mest effektive måten for å spille fotball.

Akkurat det var han glødende overbevist om.

DERFOR var treneren aldri i tvil om hva som var på gang i denne storkampen:

  • Norge kom til å slå Nederland.

På den siste treninga dagen før gikk han vaggende til oss i pressen ned hellingen mot Frigg-feltet rett ved NRK-husene på Marienlyst. Det regnet og det var vått i gresset, og landslagstreneren var kledd som om han kom rett fra sin vante skogstur rundt Sognsvann.

Uansett var det perfekt vær for Drillo som alltid stilte med gummistøvler på trening, for å ta best mulig vare på den revmatismeplagete kroppen. Da var det viktig å holde seg tørr og varm på beina.

Det var heller ikke mye snobbete over den pressekonferansen som fulgte. Vi ble samlet i en ring på gresset, og fikk pedagogisk og overbevisende forklart hvorfor Norge om vel et døgn ville vinne.

Det måtte bare ende slik.

DET gjorde det. Norge kom i en ganske ny 3 – 5 – 2 variant der Jahn Mini Jakobsen var flyttet nesten fram til kraftpakka Gøran Sørloth på topp.

1 – 0 skjedde som Drillo hadde fortalt. Brudd høyt i banen, Mini allerede på vei mellom nederlandsk stopper og back, felling og et passe arrogant straffespark fra Kjetil Rekdal omtrent midt i mål de nødvendige tiendedelene etter at keeper lå sjanseløs i hjørnet.

De nederlandske stjernene utliknet på 45 sekunder, men kampbildet forble uendret. Den kvelden var det Norge som fra et kompakt utgangspunkt, kom tøffest, raskest og farligst. Helt til to høye brudd på rad mot slutten ga Gøran Sørloth rom og tid til å prikke en markkryper fra tjue meters hold til 2 – 1.

Og en seier som løftet landslaget til stjernehimmelen i USA-VM 1994.

DETTE var selvsagt et flott resultat, men kom egentlig ikke som noe sjokk. På NRK-sendinga kan du høre kommentator Hallvar Thoresen gi Norge en fordel før kampen blåses i gang:

Jeg vurderer det sånn at Norge har veldig gode sjanser, sier Hallvar.

Det er det ingen fotballekspert som sier i dag. Høstens storkamp på Ullevaal blåses i gang med null forventning, og det er noen saklige grunner for det.

bare fem kamper under dyktige og populære Ståle Solbakken har vi sett hvor ujevnt dette norske mannskapet er. Mens 1992-utgaven til Drillo egentlig bare hadde den kloke, lynhurtige midtstopperen Rune Bratseth som internasjonal stjerne, hadde et samlet lag den gang kvaliteter til å utføre den nye kampplanen.

Det har vi til gode å se under Solbakken.

DISSE individuelle svakhetene er riktignok blitt forsterket av mange endringer underveis, men den gjennomgående svikten er ikke til å ta feil av. De avgjørende baklengsmålene er kommet fordi det skorter på de norske spillernes kvaliteter.

Ta bare de tre scoringene imot i Tyrkia-kampen:

  • 0 – 1 på feil posisjonering på høyrekanten etterfulgt av dårlig konsentrasjon både på stopperplassene og i midtbanespillernes manglende markering av Ozan Tufans dype løp.
  • 0 – 2 på stusslig duellkraft på bakerste stolpe etter corner.
  • 0 – 3 på svak pressing av den samme gode Tufan utenfor straffefeltet.

Altså tre mål der det svikter på ferdighetene til de fleste spillerne i både forsvars -og midtbaneleddet.

DENNE individuelle svakheten gikk igjen i de to raske baklengsmålene i privatkampen mot Hellas i sommer. Der løp en av stopperne seg helt ut av posisjon før 0 – 1, mens 0 – 2 kom etter en snål manglende klarering på hodet i et felt der de norske spillerne tallmessig var helt overlegne. Juniorfeil; altså.

Da hjelper det lite å ha ballen forholdsvis mye. Den nye generasjonen norske spillere er mer ballsikre enn noen gang, men vi har ennå ikke fått satt sammen et landslag med kraft og kynisme til å utnytte den framgangen.

EKSTREM: Bodø/Glimt-spillerne hyller Erling Braut Haaland og lar seg fascinere av hans ekstreme genskaper. Video: Løkås / Særsland. Vis mer

I BESTE fall skjer det i kveld, mens ingen venter det. På Ullevaal slår vi nedenfra. Kanskje med tre stoppere igjen for å kompensere for de manglende defensive ferdighetene både i forsvarsrekka og på midten.

I kampen i 1992 kom de avgjørende bruddene med en tydelig kampplan, aggressiviteten og en overbefolket midtbane. Nå har vi Martin Ødegaards pasningsbein og Erling Baut Haalands ekstreme spissferdigheter til å utnytte slike brudd, men det krever et helt annet trøkk inn i spillergruppa enn det vi har sett hittil i 2021.

Men et hjemmelag som virkelig slåss for poeng mot nederlandske favoritter, er vel ikke for mye forlangt i fotball.

For som det sto i den reklamekampanjen før VM-1994, der en atletisk, lettkledd Drillo anbefalte Viking-gummistøvlene sine til oss alle:

Du kommer ikke til fotball-VM med lakksko og sigarer.

Det er uansett den nakne sannheten om hvordan fotballkamper vinnes.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer